the road goes ever on

I går natt drømte jeg om en snødekt vei, masse snø var det, og da jeg våknet gjenkjente jeg veien som skoleveien min de siste (knapt) fire månedene. Den gata er full av biler til vanlig, og den ligger i Sydney, Australia, så der vil det aldri bli snø.

Det blir ikke flere Aussie-mailer til deg, mamma.

Det blir ingen flere turer på Coles. Ingen flere fergeturer til Sjømannskirka, ikke noe mer Operahus, Harbour Bridge, ingen bussturer til Coogee, og ingen flere solpikniker i Moore Park. Den siste der er litt hard. Den er litt trist.

Ingen flere turer på Hoyts borti gata sammen med Julie, ingen flaggermus store som bikkjer, ingen flere vaniljeblomster. Den der er også veldig trist. Husker godt hvor koselig jeg og Julie hadde det på våre mange kinobesøk. Kino blir aldri det samme igjen.

Jeg var ikke ferdig med å være i Australia, likevel ante jeg ikke hva jeg skulle gjøre der lengre. Så jeg får vel komme tilbake. En vakker dag.

Jeg savner deg, Oz. Du gjorde meg mer lykkelig enn jeg har vært på veldig, veldig lenge. Og du lot meg holde på den lykken også. Jeg har hatt det bedre de siste fire månedene enn jeg har hatt det på flere år.

Takk.

Nå sitter jeg i Hua Hin i Thailand og gleder meg til å dra til Miami. Jeg pleier å si at jeg skal innom alle kontinentene i verden før jeg dør, og nå har jeg plutselig tatt fire i samme slengen. Ett av dem bor jeg på, men selvsagt teller det også. Poenget mitt er at nå må jeg roe litt ned, ellers har jeg antagelig jinxet meg selv. Jeg tar de resterende tre om femti år eller noe, da.

Ryggen min er solbrent og jeg lukter pigmenter. Jeg har blitt brun som en brunost og brunere skal jeg bli. Nå er det meg og Louise i fem dager, så vender vi snuten hjem mot gamlelandet.

Som en sidenote er populasjonen i Hua Hin antatt å være 73 000, men det er 2 millioner svensker her. Pluss 1,5 millioner nordmenn. Pluss en hane som galer nedenfor vinduet vårt til alle døgnets tider. Den galte nettopp, og klokka er seks. På kvelden. Failrooster.

Moving on.

Mest kjente quote fra Julie, kan da skryte på meg å ha lært henne disse; "Bitch, please", og "Din sjarkhore!"

Vi hadde også en ganske hilarious - da mener jeg legendarisk morsom, jeg lo så jeg holdt på å drukne, vi bada nemlig mens vi fant på dette - vri på Ringenes Herre, der ringen (og alt annet i grunn) blir byttet ut med en stein. Grunnen til dette er at i havet er det mange steiner som man ikke ser når man bader, og jeg skader meg alltid på dem. Noen av dem ligger fint i en klynge som er synlig på overflaten, og de er herved døpt til "Rockdor" (Mordor).

"One does not simply swim into Rockdor." - Obviously, for da lager steinene filèt av føttene mine.

Andre navn som er verdt å nevne, for vi hadde hele sulamitten done i løpet av minutter, er Gandrock, Frocko, Samrock Gamrock, Legorock, Isenrock, Middle Rock, Gimrock, Piprock og Merock, Sarurock, Saurock, Ararock, Arwrock, Rohrock, Theorock... Jeg kan fortsette i det uendelige. "Let it Rock", ny hit av Enya.

The Fellowship of the Rock, Two Rocks, og den aller, aller beste, som jeg lo så mye at jeg svelgte tre liter sjøvann av; The Return of the Rock.

So there, nå har jeg ledd meg gjennom et helt blogginnlegg full av internhumor. Men det er dette jeg gjør i Thailand. Ingen sa noe om at det var relevant eller spennende. Men jeg digger det.

Mest kjente quote fra Louise, aka Al (hun sier det hele tiden, I swear): "Eg tisse i bokso!"

Minner meg litt om ei lita trolljente som sto i ei elv en gang... Vi har mye til felles, jeg og Al.

Helt til slutt, the moment we've all been waiting for, selve grunnlaget mitt for å dra til Australia, skalkeskjulet, som jeg likte å kalle det; studelering og eksamen.

Jeg kan gledelig informere nervøse foreldre om å senke skuldrene og la jubelen runge, selvsagt sto jeg på eksamen. Med glans, enda til. Skippertakstudenter er også studenter.

debating

I dag så jeg en t-skjorte jeg definitivt hadde lyst på. På den sto det: Do I look like a people person?

Bare synd den allerede var på et menneske.

Moving on.

Jeg hadde veldig dypt og veldig hemmelig inne i hjertet mitt nesten bestemt meg for at 2012 skulle bli et år der jeg ga folk sjanser. Der jeg begynte å stole på folk, der jeg begynte å se det gode i folk i stedet for å dvele ved de evige, bunnløse dypene av ondskap jeg vet finnes i så mange av oss. Jeg hadde nesten overbevist meg selv.

Så kom en jævel og putta en rakett inn i munnen til en schæfer og tente på.

Jeg. Hater. Deg. Og. Håper. Du. Dør. En. Tidlig. Og. Fryktelig. Smertefull. Smertefull. Smertefull. Død. Hvis jeg noen gang får tak i deg, skal jeg sørge for at du får gleden av å få kjenne på hvordan det er å spise raketter som er tent på.

Nå må jeg ta hele debatten om igjen.

a little flesh, a little history

One night in Bangkok and the world's your oyster. Can't be too careful with your company, I can feel the Devil walking next to me.

Nå har jeg tilsammen vært to netter i Bangkok, og det er faen meg sant. Jeg drømte om det i natt nemlig. Dessuten er det helt rart å faktisk være i en by sammen med 8 millioner andre mennesker, en by på andre siden av jorda, en by jeg aldri har vært i før, som jeg egentlig aldri har tenkt så veldig mye over å dra til, men like forbanna sitter jeg her og koser meg og ler av at det er så billig. For det er billig. Og det er latterlig. Hvorfor er det så billig her?

I dag på restaurant spøkte jeg med at vi kunne like gjerne bare gå uten å betale, for det er omtrent så mye Thailandske baht er verdt for meg. Jeg skammer meg over det nå, for det er en helt forferdelig tanke. Det som er latterlig er at jeg tenker slik jeg gjør. Det er bare uforståelig for meg, det at det jeg tjener i måneden hjemme i moderlandet, er nok til å brødfø hvor mange familier i hvor lang tid? Jeg aner ikke. Og så går jeg rundt og klager på at kameraet mitt ikke klarer å ta fine bilder? Skam deg, Annix.

Når jeg ligger i senga mi, om det er i Australia eller Bangkok eller Noregs(!), og er sur fordi jeg er blakk, så ligger jeg jo for h**vete i en seng, jeg er mest sannsynlig mett og jeg kan rate om at jeg er pengelens på facebook så mye jeg vil, for jeg har internett og data og telefon og masse herrens saker jeg ikke trenger.

Wth.

Vi var på en båt i kveld, som i og for seg var en følelsesmessig rollercoaster (interessant i flekkene, kan man si), vi spiste der mens båten kjørte nedover en elv og vi fikk sett litt templer og slikt. Så kom vi forbi et område der trebrygga som strakte seg noen hundre meter var så gammel og utslitt at der den hadde falt sammen, hadde noen bare spikret en planke eller to over hullet, og slik hadde det ballet på seg til brygga var skjev og gammel og nedslitt og full av historier om ekte mennesker. Og under blikktak hang klær, presenninger og ting sto stablet sammen. Der var mennesker også. Mennesker under dette falleferdige blikktaket og den lille stripa med brygge som fortalte meg mer om Bangkok enn jeg noen gang har visst, mennesker som meg, men som kanskje ikke er som meg likevel. De klager nok ikke på at det splitter nye Nikon-kameraet ikke klarer å fange opp de fine lysene fra byen og tar bilder som er litt ustødige, for å si det slik.

Den brygga var veldig fascinerende. Det var verdt hele turen. Jeg begynte seriøst å lure på hva jeg drev med, sittende på en båt, god og mett, sterkt i kontrast til menneskene under blikktaket. Hva er det vi driver med? Hvorfor er det så stor forskjell på oss? Hvorfor er vi så gale og materialistiske, og hvorfor drar vi til land som Thailand og vifter med pengene våre i trynene på folk som kanskje, kanskje ikke, har noe vi ikke har; en lesson eller to å lære bort.

Jeg forstår det ikke. Og det gjør meg trist å tenke på det.

Uansett hva jeg gjør, så kan jeg ikke, det er jeg 150% sikker på, jeg KAN ikke fucke opp livet mitt så kraftig at jeg på NOEN måte havner i en situasjon som millioner (milliarder?) av mennesker lever med hver dag. Hvor heldig er jeg egentlig, og hvor rart er det? Veldig rart.

Jeg kan ikke noe for at jeg føler meg veldig ydmyk akkurat nå. Alt jeg kan si er takk. Jeg er en heldig motherf**ker.

Lesson well learned. One night in Bangkok makes a hard man humble.

har skjønt at jeg liker drømmene mine bedre enn real life

Flyttet inn på Broadway, det er faen meg deilig å ha en leilighet der jeg kan stå opp av senga, gå fem skritt og være inne på kjøkkenet. Det er så j**lig flott å slippe å stå opp, ta morgenstellet, for så å gå ned en hel trapp og ordne meg frokost og så er det kanskje ti andre der som også ordner seg frokost, og så er det bråk og stress og tull og aids - jeg ELSKER å være ferdig med Park forever!

Det er fantastisk å ha ferie, og vite at du sitter i Australia og du har ingen forpliktelser og livet er bare herlig. Jeg elsker det.

Det jeg ikke elsker er at søvn alltid troller meg så jævlig. Jeg hadde verdens søteste drøm i natt. VERDENS kuleste drøm. Den var epic. Den var helt fantastisk. Men akkurat i det ting begynte å bli virkelig interessante, så våknet jeg selvsagt. Det slår aldri feil. HVER gang våkner jeg når jeg nærmer meg løsningen på mysteriet, eller jeg endelig får snakket med den jeg skal snakke med, eller you name it. Drømmen i natt broke my heart. Og den broke my heart ytterligere da kroppen min fant ut at jeg var ferdig med å sove. Jeg var ikke ferdig med å sove! Not a chance! Jeg ville drømme mer!

Så nå er jeg heartbroken.

Det må man være av og til, har jeg hørt.

"then it doesn't really matter which way you go," said the cat

Kjære Life.

Jeg ønsker meg en bil. Jeg ønsker meg også penger.

Det høljer ned utenfor, hvis noen lurer på hvordan været i Sydney er.

Jeg er SKREMT over hvor fort fire måneder har gått. DIREKTE SKREMT.

Jeg er også litt skjelven med tanke på hvordan det gikk på ex. phil-eksamen. Det var så fortvilende å skrive eksamensoppgaven at jeg hadde flere skrivefeil. DET. Har ikke skjedd før.

Nå er det ex.fac igjen. Og kjære Life, vi er venner, sant?

Jeg lover å lese hvis du lover å gi meg utbytte av lesingen. På forhånd takk.

Forøvrig har jeg svært blandede følelser for det som kommer nå. Etter fredag 9. desember, that is. Da er semesteret vårt over. Det er fortsatt over en måned til jeg skal hjem til Norge, men jeg liker godt å ta sorger på forskudd. Så hva pe-o-kå-kå-e-er skal jeg gjøre når jeg kommer hjem? Sitte der og vente på at noe faller ned i hodet på meg? Nei takk, ellers takk.

INTERMISSION: Før det skal jeg jo til Miami på cruise sammen med Tuomas Holopainen. Så jeg kan tåle litt dritt for den der, det kan jeg. Den er verdt mye pes. Håper jeg.

Så når jeg lander i Tromsø 27. januar 2012, same old, boring Tromsø, hva i alle dager skal jeg ta meg til? Noen forslag?

En ting er sikkert: jeg skal IKKE ha en 2009-reprise. Not a chance in hell. No way. Mamma, hvis jeg gjør det, vær så vennlig å hiv meg på havet så jeg tar til vett.

Hvis det slutter å regne snart kan jeg nyte de siste dagene mine i Australia. I Sydney - mitt Sydney. Har hatt flere mareritt om å reise hjem. Noe sier meg at jeg har lyst til å være her lenger. Men det skal jeg jo også - en liten stund.

Fra eksamenslesing og julekortskriving i går - slik ser (halve) rommet mitt og May's ut btw:

Jeg setter pris på tips til morsomme ting å gjøre når man ikke helt vet hvordan vei man skal ta. For herfra kan jeg gå hvor som helst. Jeg står ved et veiskille.

Jeg lurer på...

wake up, goddamnit, you were the queen of skippertak - YOU CAN DO THIS

1.28: Skrivefeil i boka oppdaget. Ordet "enhver" er skrevet "envher".

Jeg er våken og trett på samme tid og alt for gammel til å holde på slik som dette.

Den hermeneutiske sirkel er komplettert. Bare 19 sider igjen om hermeneutikk før jeg kan begynne på Locke, Hume, Kant, Berkeley, Marx, Beauvoir, Descartes og de fire filosofene innenfor eksistensialismen.

2.29: Jeg skjønner ikke hva jeg leser om lengre. Så mye for forståelse av forståelsen. Liksom.

Sist jeg så May løp hun inn og ut av rommet mens hun sang "jeg er så våkeeeeeen".

Jeg klarer i det minste å sitte i ro. Det er mer enn jeg gjorde i stad.

2.38: Jeg oppdager et blåmerke jeg har på leggen.

For litt over en halvtime siden målte jeg pulsen min (89 slag i minuttet) og skrev nesten fårstår i stedet for forstår. Jeg skammer meg.

2:48: Jeg tror ikke May er så trett lengre. Jeg er dessverre veldig våken.

Jeg sier meg ferdig med hermeneutikken og går videre til Locke.

3.41: Sier som Jared Leto: Closer to the edge.

4.17: DESCARTES!

5.15: 5.16

Det lysner mot dag.

what is this I don't even

Dear ex. phil and ex. fuck.

What the HELL?!?

Sincerely, your mortal enemy Anniken

I am viking, hear me roar

Jeg er som Vulpix: adorable. På utsiden. Jeg er søt som faen. (Hvis man blir hva man spiser, så er jeg en kjeks, btw.) Men på utsiden: jeg er en sugarcube. Jeg er snill og søt og folk liker meg. Helt til de rubs me the wrong way. Det har ikke skjedd så fryktelig ofte i det siste. Men når det skjer...

Da er jeg som Vulpix på innsiden også. There's nothing sweet about me.

Bitch, I'll burn you.

annix goes brony

Alright, bitches.

I natt drømte jeg at jeg kunne puste under vann, og at jeg var på en undervannsrestaurant der man satt og drakk kaffe og spiste muffins mens spekkhoggere svømte rundt i restauranten. Autentiske spekkhoggere. Svære jævler av noen spekkhoggere. Var jeg redd? Nei. Litt urolig, bare. Hvis de som jobber her sier det er greit, er det vel det. Kult å være på spekkhoggerrestaurant, liksom.

For noen dager siden drømte jeg at jeg drepte to mennesker for å bevare hemmeligheten til alienkjæresten min. Det var en fin drøm.

Drømmer som det får meg i bedre humør. Misforstå meg rett. Jeg bare likte kjæresten min, that's all. Og det er morsomt å drømme så syke ting at du våkner og lurer på om det bare er du i hele verden som drømmer så rare ting. For jeg har ikke møtt noen som har så syke drømmer som meg ever. EVER. Tar du utfordringen?

In other news; jeg har blitt en brony. Eller pegasista. Kall det hva du vil. Jeg skal ikke nekte for det mer. Jeg har akseptert at det er den jeg er.

Er det galt av meg å ville bo i Ponyville?

Når jeg blir stor og rik skal jeg bygge en kopi av Twilight's hus og bo i det. Og jeg vurderer å ta en mlp-tattoo. Menneh... Da vet jeg ikke helt om det blir en av de gamle eller en av de nye. Gammel vil jo helt klart bli penest. Oh, I don't know.

MLP FTW.