a little flesh, a little history

One night in Bangkok and the world's your oyster. Can't be too careful with your company, I can feel the Devil walking next to me.

Nå har jeg tilsammen vært to netter i Bangkok, og det er faen meg sant. Jeg drømte om det i natt nemlig. Dessuten er det helt rart å faktisk være i en by sammen med 8 millioner andre mennesker, en by på andre siden av jorda, en by jeg aldri har vært i før, som jeg egentlig aldri har tenkt så veldig mye over å dra til, men like forbanna sitter jeg her og koser meg og ler av at det er så billig. For det er billig. Og det er latterlig. Hvorfor er det så billig her?

I dag på restaurant spøkte jeg med at vi kunne like gjerne bare gå uten å betale, for det er omtrent så mye Thailandske baht er verdt for meg. Jeg skammer meg over det nå, for det er en helt forferdelig tanke. Det som er latterlig er at jeg tenker slik jeg gjør. Det er bare uforståelig for meg, det at det jeg tjener i måneden hjemme i moderlandet, er nok til å brødfø hvor mange familier i hvor lang tid? Jeg aner ikke. Og så går jeg rundt og klager på at kameraet mitt ikke klarer å ta fine bilder? Skam deg, Annix.

Når jeg ligger i senga mi, om det er i Australia eller Bangkok eller Noregs(!), og er sur fordi jeg er blakk, så ligger jeg jo for h**vete i en seng, jeg er mest sannsynlig mett og jeg kan rate om at jeg er pengelens på facebook så mye jeg vil, for jeg har internett og data og telefon og masse herrens saker jeg ikke trenger.

Wth.

Vi var på en båt i kveld, som i og for seg var en følelsesmessig rollercoaster (interessant i flekkene, kan man si), vi spiste der mens båten kjørte nedover en elv og vi fikk sett litt templer og slikt. Så kom vi forbi et område der trebrygga som strakte seg noen hundre meter var så gammel og utslitt at der den hadde falt sammen, hadde noen bare spikret en planke eller to over hullet, og slik hadde det ballet på seg til brygga var skjev og gammel og nedslitt og full av historier om ekte mennesker. Og under blikktak hang klær, presenninger og ting sto stablet sammen. Der var mennesker også. Mennesker under dette falleferdige blikktaket og den lille stripa med brygge som fortalte meg mer om Bangkok enn jeg noen gang har visst, mennesker som meg, men som kanskje ikke er som meg likevel. De klager nok ikke på at det splitter nye Nikon-kameraet ikke klarer å fange opp de fine lysene fra byen og tar bilder som er litt ustødige, for å si det slik.

Den brygga var veldig fascinerende. Det var verdt hele turen. Jeg begynte seriøst å lure på hva jeg drev med, sittende på en båt, god og mett, sterkt i kontrast til menneskene under blikktaket. Hva er det vi driver med? Hvorfor er det så stor forskjell på oss? Hvorfor er vi så gale og materialistiske, og hvorfor drar vi til land som Thailand og vifter med pengene våre i trynene på folk som kanskje, kanskje ikke, har noe vi ikke har; en lesson eller to å lære bort.

Jeg forstår det ikke. Og det gjør meg trist å tenke på det.

Uansett hva jeg gjør, så kan jeg ikke, det er jeg 150% sikker på, jeg KAN ikke fucke opp livet mitt så kraftig at jeg på NOEN måte havner i en situasjon som millioner (milliarder?) av mennesker lever med hver dag. Hvor heldig er jeg egentlig, og hvor rart er det? Veldig rart.

Jeg kan ikke noe for at jeg føler meg veldig ydmyk akkurat nå. Alt jeg kan si er takk. Jeg er en heldig motherf**ker.

Lesson well learned. One night in Bangkok makes a hard man humble.