the road goes ever on

I går natt drømte jeg om en snødekt vei, masse snø var det, og da jeg våknet gjenkjente jeg veien som skoleveien min de siste (knapt) fire månedene. Den gata er full av biler til vanlig, og den ligger i Sydney, Australia, så der vil det aldri bli snø.

Det blir ikke flere Aussie-mailer til deg, mamma.

Det blir ingen flere turer på Coles. Ingen flere fergeturer til Sjømannskirka, ikke noe mer Operahus, Harbour Bridge, ingen bussturer til Coogee, og ingen flere solpikniker i Moore Park. Den siste der er litt hard. Den er litt trist.

Ingen flere turer på Hoyts borti gata sammen med Julie, ingen flaggermus store som bikkjer, ingen flere vaniljeblomster. Den der er også veldig trist. Husker godt hvor koselig jeg og Julie hadde det på våre mange kinobesøk. Kino blir aldri det samme igjen.

Jeg var ikke ferdig med å være i Australia, likevel ante jeg ikke hva jeg skulle gjøre der lengre. Så jeg får vel komme tilbake. En vakker dag.

Jeg savner deg, Oz. Du gjorde meg mer lykkelig enn jeg har vært på veldig, veldig lenge. Og du lot meg holde på den lykken også. Jeg har hatt det bedre de siste fire månedene enn jeg har hatt det på flere år.

Takk.

Nå sitter jeg i Hua Hin i Thailand og gleder meg til å dra til Miami. Jeg pleier å si at jeg skal innom alle kontinentene i verden før jeg dør, og nå har jeg plutselig tatt fire i samme slengen. Ett av dem bor jeg på, men selvsagt teller det også. Poenget mitt er at nå må jeg roe litt ned, ellers har jeg antagelig jinxet meg selv. Jeg tar de resterende tre om femti år eller noe, da.

Ryggen min er solbrent og jeg lukter pigmenter. Jeg har blitt brun som en brunost og brunere skal jeg bli. Nå er det meg og Louise i fem dager, så vender vi snuten hjem mot gamlelandet.

Som en sidenote er populasjonen i Hua Hin antatt å være 73 000, men det er 2 millioner svensker her. Pluss 1,5 millioner nordmenn. Pluss en hane som galer nedenfor vinduet vårt til alle døgnets tider. Den galte nettopp, og klokka er seks. På kvelden. Failrooster.

Moving on.

Mest kjente quote fra Julie, kan da skryte på meg å ha lært henne disse; "Bitch, please", og "Din sjarkhore!"

Vi hadde også en ganske hilarious - da mener jeg legendarisk morsom, jeg lo så jeg holdt på å drukne, vi bada nemlig mens vi fant på dette - vri på Ringenes Herre, der ringen (og alt annet i grunn) blir byttet ut med en stein. Grunnen til dette er at i havet er det mange steiner som man ikke ser når man bader, og jeg skader meg alltid på dem. Noen av dem ligger fint i en klynge som er synlig på overflaten, og de er herved døpt til "Rockdor" (Mordor).

"One does not simply swim into Rockdor." - Obviously, for da lager steinene filèt av føttene mine.

Andre navn som er verdt å nevne, for vi hadde hele sulamitten done i løpet av minutter, er Gandrock, Frocko, Samrock Gamrock, Legorock, Isenrock, Middle Rock, Gimrock, Piprock og Merock, Sarurock, Saurock, Ararock, Arwrock, Rohrock, Theorock... Jeg kan fortsette i det uendelige. "Let it Rock", ny hit av Enya.

The Fellowship of the Rock, Two Rocks, og den aller, aller beste, som jeg lo så mye at jeg svelgte tre liter sjøvann av; The Return of the Rock.

So there, nå har jeg ledd meg gjennom et helt blogginnlegg full av internhumor. Men det er dette jeg gjør i Thailand. Ingen sa noe om at det var relevant eller spennende. Men jeg digger det.

Mest kjente quote fra Louise, aka Al (hun sier det hele tiden, I swear): "Eg tisse i bokso!"

Minner meg litt om ei lita trolljente som sto i ei elv en gang... Vi har mye til felles, jeg og Al.

Helt til slutt, the moment we've all been waiting for, selve grunnlaget mitt for å dra til Australia, skalkeskjulet, som jeg likte å kalle det; studelering og eksamen.

Jeg kan gledelig informere nervøse foreldre om å senke skuldrene og la jubelen runge, selvsagt sto jeg på eksamen. Med glans, enda til. Skippertakstudenter er også studenter.