Mikansei | Ninja Vanilla

the road goes ever on

2012-01-08T11:41:00.005+01:00

I går natt drømte jeg om en snødekt vei, masse snø var det, og da jeg våknet gjenkjente jeg veien som skoleveien min de siste (knapt) fire månedene. Den gata er full av biler til vanlig, og den ligger i Sydney, Australia, så der vil det aldri bli snø.

Det blir ikke flere Aussie-mailer til deg, mamma.

Det blir ingen flere turer på Coles. Ingen flere fergeturer til Sjømannskirka, ikke noe mer Operahus, Harbour Bridge, ingen bussturer til Coogee, og ingen flere solpikniker i Moore Park. Den siste der er litt hard. Den er litt trist.

Ingen flere turer på Hoyts borti gata sammen med Julie, ingen flaggermus store som bikkjer, ingen flere vaniljeblomster. Den der er også veldig trist. Husker godt hvor koselig jeg og Julie hadde det på våre mange kinobesøk. Kino blir aldri det samme igjen.

Jeg var ikke ferdig med å være i Australia, likevel ante jeg ikke hva jeg skulle gjøre der lengre. Så jeg får vel komme tilbake. En vakker dag.

Jeg savner deg, Oz. Du gjorde meg mer lykkelig enn jeg har vært på veldig, veldig lenge. Og du lot meg holde på den lykken også. Jeg har hatt det bedre de siste fire månedene enn jeg har hatt det på flere år.

Takk.

Nå sitter jeg i Hua Hin i Thailand og gleder meg til å dra til Miami. Jeg pleier å si at jeg skal innom alle kontinentene i verden før jeg dør, og nå har jeg plutselig tatt fire i samme slengen. Ett av dem bor jeg på, men selvsagt teller det også. Poenget mitt er at nå må jeg roe litt ned, ellers har jeg antagelig jinxet meg selv. Jeg tar de resterende tre om femti år eller noe, da.

Ryggen min er solbrent og jeg lukter pigmenter. Jeg har blitt brun som en brunost og brunere skal jeg bli. Nå er det meg og Louise i fem dager, så vender vi snuten hjem mot gamlelandet.

Som en sidenote er populasjonen i Hua Hin antatt å være 73 000, men det er 2 millioner svensker her. Pluss 1,5 millioner nordmenn. Pluss en hane som galer nedenfor vinduet vårt til alle døgnets tider. Den galte nettopp, og klokka er seks. På kvelden. Failrooster.

Moving on.

Mest kjente quote fra Julie, kan da skryte på meg å ha lært henne disse; "Bitch, please", og "Din sjarkhore!"

Vi hadde også en ganske hilarious - da mener jeg legendarisk morsom, jeg lo så jeg holdt på å drukne, vi bada nemlig mens vi fant på dette - vri på Ringenes Herre, der ringen (og alt annet i grunn) blir byttet ut med en stein. Grunnen til dette er at i havet er det mange steiner som man ikke ser når man bader, og jeg skader meg alltid på dem. Noen av dem ligger fint i en klynge som er synlig på overflaten, og de er herved døpt til "Rockdor" (Mordor).

"One does not simply swim into Rockdor." - Obviously, for da lager steinene filèt av føttene mine.

Andre navn som er verdt å nevne, for vi hadde hele sulamitten done i løpet av minutter, er Gandrock, Frocko, Samrock Gamrock, Legorock, Isenrock, Middle Rock, Gimrock, Piprock og Merock, Sarurock, Saurock, Ararock, Arwrock, Rohrock, Theorock... Jeg kan fortsette i det uendelige. "Let it Rock", ny hit av Enya.

The Fellowship of the Rock, Two Rocks, og den aller, aller beste, som jeg lo så mye at jeg svelgte tre liter sjøvann av; The Return of the Rock.

So there, nå har jeg ledd meg gjennom et helt blogginnlegg full av internhumor. Men det er dette jeg gjør i Thailand. Ingen sa noe om at det var relevant eller spennende. Men jeg digger det.

Mest kjente quote fra Louise, aka Al (hun sier det hele tiden, I swear): "Eg tisse i bokso!"

Minner meg litt om ei lita trolljente som sto i ei elv en gang... Vi har mye til felles, jeg og Al.

Helt til slutt, the moment we've all been waiting for, selve grunnlaget mitt for å dra til Australia, skalkeskjulet, som jeg likte å kalle det; studelering og eksamen.

Jeg kan gledelig informere nervøse foreldre om å senke skuldrene og la jubelen runge, selvsagt sto jeg på eksamen. Med glans, enda til. Skippertakstudenter er også studenter.

debating

2012-01-03T16:27:00.005+01:00

I dag så jeg en t-skjorte jeg definitivt hadde lyst på. På den sto det: Do I look like a people person?

Bare synd den allerede var på et menneske.

Moving on.

Jeg hadde veldig dypt og veldig hemmelig inne i hjertet mitt nesten bestemt meg for at 2012 skulle bli et år der jeg ga folk sjanser. Der jeg begynte å stole på folk, der jeg begynte å se det gode i folk i stedet for å dvele ved de evige, bunnløse dypene av ondskap jeg vet finnes i så mange av oss. Jeg hadde nesten overbevist meg selv.

Så kom en jævel og putta en rakett inn i munnen til en schæfer og tente på.

Jeg. Hater. Deg. Og. Håper. Du. Dør. En. Tidlig. Og. Fryktelig. Smertefull. Smertefull. Smertefull. Død. Hvis jeg noen gang får tak i deg, skal jeg sørge for at du får gleden av å få kjenne på hvordan det er å spise raketter som er tent på.

Nå må jeg ta hele debatten om igjen.

a little flesh, a little history

2012-01-03T15:56:00.003+01:00

One night in Bangkok and the world's your oyster. Can't be too careful with your company, I can feel the Devil walking next to me.

Nå har jeg tilsammen vært to netter i Bangkok, og det er faen meg sant. Jeg drømte om det i natt nemlig. Dessuten er det helt rart å faktisk være i en by sammen med 8 millioner andre mennesker, en by på andre siden av jorda, en by jeg aldri har vært i før, som jeg egentlig aldri har tenkt så veldig mye over å dra til, men like forbanna sitter jeg her og koser meg og ler av at det er så billig. For det er billig. Og det er latterlig. Hvorfor er det så billig her?

I dag på restaurant spøkte jeg med at vi kunne like gjerne bare gå uten å betale, for det er omtrent så mye Thailandske baht er verdt for meg. Jeg skammer meg over det nå, for det er en helt forferdelig tanke. Det som er latterlig er at jeg tenker slik jeg gjør. Det er bare uforståelig for meg, det at det jeg tjener i måneden hjemme i moderlandet, er nok til å brødfø hvor mange familier i hvor lang tid? Jeg aner ikke. Og så går jeg rundt og klager på at kameraet mitt ikke klarer å ta fine bilder? Skam deg, Annix.

Når jeg ligger i senga mi, om det er i Australia eller Bangkok eller Noregs(!), og er sur fordi jeg er blakk, så ligger jeg jo for h**vete i en seng, jeg er mest sannsynlig mett og jeg kan rate om at jeg er pengelens på facebook så mye jeg vil, for jeg har internett og data og telefon og masse herrens saker jeg ikke trenger.

Wth.

Vi var på en båt i kveld, som i og for seg var en følelsesmessig rollercoaster (interessant i flekkene, kan man si), vi spiste der mens båten kjørte nedover en elv og vi fikk sett litt templer og slikt. Så kom vi forbi et område der trebrygga som strakte seg noen hundre meter var så gammel og utslitt at der den hadde falt sammen, hadde noen bare spikret en planke eller to over hullet, og slik hadde det ballet på seg til brygga var skjev og gammel og nedslitt og full av historier om ekte mennesker. Og under blikktak hang klær, presenninger og ting sto stablet sammen. Der var mennesker også. Mennesker under dette falleferdige blikktaket og den lille stripa med brygge som fortalte meg mer om Bangkok enn jeg noen gang har visst, mennesker som meg, men som kanskje ikke er som meg likevel. De klager nok ikke på at det splitter nye Nikon-kameraet ikke klarer å fange opp de fine lysene fra byen og tar bilder som er litt ustødige, for å si det slik.

Den brygga var veldig fascinerende. Det var verdt hele turen. Jeg begynte seriøst å lure på hva jeg drev med, sittende på en båt, god og mett, sterkt i kontrast til menneskene under blikktaket. Hva er det vi driver med? Hvorfor er det så stor forskjell på oss? Hvorfor er vi så gale og materialistiske, og hvorfor drar vi til land som Thailand og vifter med pengene våre i trynene på folk som kanskje, kanskje ikke, har noe vi ikke har; en lesson eller to å lære bort.

Jeg forstår det ikke. Og det gjør meg trist å tenke på det.

Uansett hva jeg gjør, så kan jeg ikke, det er jeg 150% sikker på, jeg KAN ikke fucke opp livet mitt så kraftig at jeg på NOEN måte havner i en situasjon som millioner (milliarder?) av mennesker lever med hver dag. Hvor heldig er jeg egentlig, og hvor rart er det? Veldig rart.

Jeg kan ikke noe for at jeg føler meg veldig ydmyk akkurat nå. Alt jeg kan si er takk. Jeg er en heldig motherf**ker.

Lesson well learned. One night in Bangkok makes a hard man humble.

har skjønt at jeg liker drømmene mine bedre enn real life

2011-12-15T04:49:00.003+01:00

Flyttet inn på Broadway, det er faen meg deilig å ha en leilighet der jeg kan stå opp av senga, gå fem skritt og være inne på kjøkkenet. Det er så j**lig flott å slippe å stå opp, ta morgenstellet, for så å gå ned en hel trapp og ordne meg frokost og så er det kanskje ti andre der som også ordner seg frokost, og så er det bråk og stress og tull og aids - jeg ELSKER å være ferdig med Park forever!

Det er fantastisk å ha ferie, og vite at du sitter i Australia og du har ingen forpliktelser og livet er bare herlig. Jeg elsker det.

Det jeg ikke elsker er at søvn alltid troller meg så jævlig. Jeg hadde verdens søteste drøm i natt. VERDENS kuleste drøm. Den var epic. Den var helt fantastisk. Men akkurat i det ting begynte å bli virkelig interessante, så våknet jeg selvsagt. Det slår aldri feil. HVER gang våkner jeg når jeg nærmer meg løsningen på mysteriet, eller jeg endelig får snakket med den jeg skal snakke med, eller you name it. Drømmen i natt broke my heart. Og den broke my heart ytterligere da kroppen min fant ut at jeg var ferdig med å sove. Jeg var ikke ferdig med å sove! Not a chance! Jeg ville drømme mer!

Så nå er jeg heartbroken.

Det må man være av og til, har jeg hørt.

"then it doesn't really matter which way you go," said the cat

2011-12-07T04:27:00.005+01:00

Kjære Life.

Jeg ønsker meg en bil. Jeg ønsker meg også penger.

Det høljer ned utenfor, hvis noen lurer på hvordan været i Sydney er.

Jeg er SKREMT over hvor fort fire måneder har gått. DIREKTE SKREMT.

Jeg er også litt skjelven med tanke på hvordan det gikk på ex. phil-eksamen. Det var så fortvilende å skrive eksamensoppgaven at jeg hadde flere skrivefeil. DET. Har ikke skjedd før.

Nå er det ex.fac igjen. Og kjære Life, vi er venner, sant?

Jeg lover å lese hvis du lover å gi meg utbytte av lesingen. På forhånd takk.

Forøvrig har jeg svært blandede følelser for det som kommer nå. Etter fredag 9. desember, that is. Da er semesteret vårt over. Det er fortsatt over en måned til jeg skal hjem til Norge, men jeg liker godt å ta sorger på forskudd. Så hva pe-o-kå-kå-e-er skal jeg gjøre når jeg kommer hjem? Sitte der og vente på at noe faller ned i hodet på meg? Nei takk, ellers takk.

INTERMISSION: Før det skal jeg jo til Miami på cruise sammen med Tuomas Holopainen. Så jeg kan tåle litt dritt for den der, det kan jeg. Den er verdt mye pes. Håper jeg.

Så når jeg lander i Tromsø 27. januar 2012, same old, boring Tromsø, hva i alle dager skal jeg ta meg til? Noen forslag?

En ting er sikkert: jeg skal IKKE ha en 2009-reprise. Not a chance in hell. No way. Mamma, hvis jeg gjør det, vær så vennlig å hiv meg på havet så jeg tar til vett.

Hvis det slutter å regne snart kan jeg nyte de siste dagene mine i Australia. I Sydney - mitt Sydney. Har hatt flere mareritt om å reise hjem. Noe sier meg at jeg har lyst til å være her lenger. Men det skal jeg jo også - en liten stund.

Fra eksamenslesing og julekortskriving i går - slik ser (halve) rommet mitt og May's ut btw:

Jeg setter pris på tips til morsomme ting å gjøre når man ikke helt vet hvordan vei man skal ta. For herfra kan jeg gå hvor som helst. Jeg står ved et veiskille.

Jeg lurer på...

wake up, goddamnit, you were the queen of skippertak - YOU CAN DO THIS

2011-12-05T15:26:00.010+01:00

1.28: Skrivefeil i boka oppdaget. Ordet "enhver" er skrevet "envher".

Jeg er våken og trett på samme tid og alt for gammel til å holde på slik som dette.

Den hermeneutiske sirkel er komplettert. Bare 19 sider igjen om hermeneutikk før jeg kan begynne på Locke, Hume, Kant, Berkeley, Marx, Beauvoir, Descartes og de fire filosofene innenfor eksistensialismen.

2.29: Jeg skjønner ikke hva jeg leser om lengre. Så mye for forståelse av forståelsen. Liksom.

Sist jeg så May løp hun inn og ut av rommet mens hun sang "jeg er så våkeeeeeen".

Jeg klarer i det minste å sitte i ro. Det er mer enn jeg gjorde i stad.

2.38: Jeg oppdager et blåmerke jeg har på leggen.

For litt over en halvtime siden målte jeg pulsen min (89 slag i minuttet) og skrev nesten fårstår i stedet for forstår. Jeg skammer meg.

2:48: Jeg tror ikke May er så trett lengre. Jeg er dessverre veldig våken.

Jeg sier meg ferdig med hermeneutikken og går videre til Locke.

3.41: Sier som Jared Leto: Closer to the edge.

4.17: DESCARTES!

5.15: 5.16

Det lysner mot dag.

what is this I don't even

2011-12-03T08:33:00.002+01:00

Dear ex. phil and ex. fuck.

What the HELL?!?

Sincerely, your mortal enemy Anniken

I am viking, hear me roar

2011-11-29T06:47:00.002+01:00

Jeg er som Vulpix: adorable. På utsiden. Jeg er søt som faen. (Hvis man blir hva man spiser, så er jeg en kjeks, btw.) Men på utsiden: jeg er en sugarcube. Jeg er snill og søt og folk liker meg. Helt til de rubs me the wrong way. Det har ikke skjedd så fryktelig ofte i det siste. Men når det skjer...

Da er jeg som Vulpix på innsiden også. There's nothing sweet about me.

Bitch, I'll burn you.

annix goes brony

2011-11-27T08:02:00.003+01:00

Alright, bitches.

I natt drømte jeg at jeg kunne puste under vann, og at jeg var på en undervannsrestaurant der man satt og drakk kaffe og spiste muffins mens spekkhoggere svømte rundt i restauranten. Autentiske spekkhoggere. Svære jævler av noen spekkhoggere. Var jeg redd? Nei. Litt urolig, bare. Hvis de som jobber her sier det er greit, er det vel det. Kult å være på spekkhoggerrestaurant, liksom.

For noen dager siden drømte jeg at jeg drepte to mennesker for å bevare hemmeligheten til alienkjæresten min. Det var en fin drøm.

Drømmer som det får meg i bedre humør. Misforstå meg rett. Jeg bare likte kjæresten min, that's all. Og det er morsomt å drømme så syke ting at du våkner og lurer på om det bare er du i hele verden som drømmer så rare ting. For jeg har ikke møtt noen som har så syke drømmer som meg ever. EVER. Tar du utfordringen?

In other news; jeg har blitt en brony. Eller pegasista. Kall det hva du vil. Jeg skal ikke nekte for det mer. Jeg har akseptert at det er den jeg er.

Er det galt av meg å ville bo i Ponyville?

Når jeg blir stor og rik skal jeg bygge en kopi av Twilight's hus og bo i det. Og jeg vurderer å ta en mlp-tattoo. Menneh... Da vet jeg ikke helt om det blir en av de gamle eller en av de nye. Gammel vil jo helt klart bli penest. Oh, I don't know.

MLP FTW.

jeg har forresten blitt vegetarianer

2011-11-21T13:08:00.003+01:00

Hei verden.

Jeg er i eksepsjonelt foul mood for tida.

Dette fikk meg i litt bedre humør. En mikroskopisk andel bedre humør, men alle monner drar:

"Dokumentet inneholder 21777 ord."

"Dokumenter inneholder 113938 ord."

Den første er jo bursdagen min. Det ser dere vel. 21. juli. Eller 21. juli juli juli, som det står. Juli ftw.

Den andre er... Vel, mange ord. Men jeg trenger så mange fler. Så mange, mange mange mange mange flere at jeg må rive meg litt i håret for å dra dem ut. Det verste av alt er at jeg gleder meg til å gjøre det.

Men aller aller først skal jeg sørge for at 21777 ord blir til mange hundretusenmillioner flere.

Kanskje jeg til og med gjør det med en gang?

how can you tell me that I am wrong?

2011-11-21T11:41:00.003+01:00

Hva er skyld i global oppvarming?

Mennesker.

Hva er skyld i utrydningstruede dyrearter?

Mennesker.

Hva dreper flest mennesker i året?

Mennesker.

Hva kutter pelsen av levende dyr for å gå med den selv?

Mennesker.

Hvem ikler seg pelsen og synes det er greit?

Mennesker.

Hva brenner nebbet av kyllinger for moro skyld?

Mennesker.

Hva torturerer dyr og mennesker?

Mennesker.

Hvem tror ved sine fulle fem at de har enerett på dette livet?

Mennesker.

Hvem tar så skammelig feil i det sistnevnte spørsmålet at de burde ta sitt eget liv med det samme?

Mennesker.

Hvem er de dummeste dyrene på denne planeten?

Mennesker.

Hvis kjærlighet er det fineste som finnes, hvorfor blir lesbiske og homofile par drept, lynsjet, steinet, sett ned på og nektet å leve sammen?

Hva forsøpler land og verdenshavene?

Mennesker.

Hva hugger ned regnskogen?

Mennesker.

Hvem stjeler andres rettigheter?

Mennesker.

Hvem tror at det finnes noe som kalles "rettigheter" for mennesker?

Mennesker.

Hvem sperrer dyr inne for ingen annen årsak enn at det er "morsomt" med dyreparker?

Mennesker.

Hva har dyrene noen gang gjort deg? Ville du likt å bo på en hybel resten av livet ditt uten mulighet til å bevege deg utenfor?

Hvem oppfant atombomben?

Mennesker.

Og hvorfor?

Hva går til krig mot hverandre?

Mennesker.

Og hvorfor?

Hvem banker barna sine?

Mennesker.

Hvor er verdiene?

Hvor er empatien?

Hvor er sympatien?

Hvor er fornuften?

Hvor er hodene deres?

HVOR FORBANNA INNAVLA, TREIG, HJERNESKADA OG TRANGSYNT GÅR DET AN Å BLI? HVOR FORBANNA ONDSKAPSFULL ER DET MULIG Å VÆRE?

Jeg er fristet til å si noe slemt, men jeg frykter at det vil koste meg et vennskap eller to.

Jeg skammer meg over å være menneske. Direkte skammer meg.

Kan noen være så snill å stoppe denne galskapen? Vær så forbanna snill?

the unnecessary stated: the chapter of giving up

2011-11-20T04:16:00.003+01:00

Faith in humanity lost.

Good luck trying to convince me otherwise.

lyn og torden i Sydney for tredje dag på rad. Hvem er heldigere enn meg, hæ?! Jeg bare SPØR!

2011-11-08T08:10:00.005+01:00

Når jeg blir stor skal jeg gifte meg med lyn og torden. Det sa jeg til Julie så hun er vitne. Egentlig skal jeg bare gifte meg med torden, men lyn skal være elskeren min.

Tredje dag på rad med torden som ruller over oss, men dette er første gang jeg faktisk så lynet. Det var så vakkert!

På videoen er det lynglimt og en Anniken som er overexcited. For "æ filme jo lynet!". Jeg går rundt og nynner på "Down Under" konstant. This is not helping. Men MAN det er kult!

(Og det er tordenen man hører, bare så det er sagt. *excited*)

d-vitaminer hjelper godt på humøret, jeg ser en overdreven bruk av hjerter og jeg-elsker-livet-stemning her inne

2011-11-04T09:59:00.008+01:00

Mange ting kan føyes til lista mi over ting Anniken ikke har gjort før men som hun nå har gjort!

Jeg har:

* Dratt til Australia - det må være det kuleste, egentlig

* Lekt student

* Hoppa i fallskjerm

* Surfet

* Bada i havet i november og følt at det var en helt himmelsk badetemperatur

* Sett julepynt i butikken i september (faktisk. I Australia tar. de. av.)

* Vært på Palm Beach, der de angivelig spiller inn deler av Home & Away

* Der var jeg i dag, nemlig

* Der solte jeg meg uten solkrem i fem timer og gikk barbeint i gresset

* Det stakk noe jævlig og jeg brant meg på føttene av å gå på asfalten

* Det jeg ikke brant meg av var sola! Hva er dette, Australiasol? Gir to av tre australiere hudkreft, men klarer ikke brenne meg selv etter fem timer? FEM timer!? Konstant ute, uten skygge, uten solkrem, uten noe som helst.

For dårlig.

Eller for bra. Jeg ble mer solbrent av å sitte på verandaen på hytta på Sommarøya i sommer, liksom. Tygg litt på den, du.

Jo, jeg ble litt rød. Men det var så lite at jeg ikke gidder å ta bilde engang. Jeg ble nemlig mest brun. Jeg skjønte plutselig at vi har fine gener i familien for å ta imot sol, så her er jeg i mitt rette element. Og så lukter huden min kjempegodt av pigmenter! Me gusta.

Palm Beach. Det var fuckings paradis på jord, og jeg ble nesten redd. Det var så fint der at det var like før jeg ble lurt til å ville bo der. Men det skal jeg ikke, for jeg skal være fri. <3

EDIT: Glemte å føye til på lista mi at jeg også har vært i ferd med å stikke til havs på en måte mange uvitende turister gjør i Australia. Jeg, Al og Nina skulle bade, og jeg pekte på flaggene som sto lengre bort på stranda. "Flaggene er jo der borte," sa jeg.

Har tidligere forklart at man må bade mellom flaggene, ellers er du ille ute. Da risikerer du å bli spist av hai, brent av bluebottles eller tatt av en rip (les: undervannstrøm). (Egentlig ikke, bare den sistnevnte.)

"Neida, det er flere som bader utenfor flaggene," sa Al. Så vi trakk på skuldrene og vasset uti.

Tre sekunder sto en badevakt på stranda ved siden av oss. Han pekte på havet.

"Actually you're in the middle of a rip right now," sa han.

Vi kom oss opp av havet fortere enn han klarte å si noe mer. Jeg sto med vann ikke til livet engang, og akkurat da han sa det, kjente jeg suget som gjorde det vanskelig å i det hele tatt gå de tre metrene til land. Så heretter bader jeg BARE mellom flaggene.

LFMF.

Men livet er fortsatt herlig.

rainy days

2011-11-03T08:53:00.004+01:00

I dag regner det i Sydney, derfor er det innedag! Innedager er best.

Jeg har drukket brus, hørt på musikk og spilt Mahjong hele dagen. Bortsett fra de to timene jeg var på skolen.

Nå skal jeg gå ned og lage meg middag (hvis jeg orker), og kanskje en kopp te (hvis jeg orker).

Så skal jeg enten skrive mer bok, eller lese mer bok. Det jeg føler mest for.

Life as it should be. <3

centre of the universe

2011-10-23T09:47:00.004+02:00

Uluru, tidligere kalt Ayer's Rock.

Jeg har gledet meg til å se den steinen siden jeg visste at jeg skulle til Australia. Jeg har drømt om å se den steinen lenge før det. Den ser akkurat like fin ut i virkeligheten som den gjør på bilder. Finere, faktisk.

Da vi hadde gått over Mount Olga/Kata Tjuta, kjørte vi til et Cultural Centre som hadde mye fin informasjon om Aboriginere (på en måte som et lite museum). På veien dit duppet jeg av, og på et tidspunkt åpnet jeg øynene. Midt i synsfeltet mitt var Uluru. Den bare var der. Jeg trodde ikke mine egne øyne.

På Cultural Centre lærte jeg nye morsomme ting. Det siste jeg leste om (som jeg visste fra før) var at Uluru ikke. skal. klatres. på. Det er ikke meningen med Uluru at folk skal klatre opp, og det er sett på som en alvorlig fornærmelse å gjøre det.

Det andre man ikke skal gjøre (som jeg ikke visste fra før) var å ta bilde av den.

You see, dagen før vi skulle dra og se på steinen på nært hold, gikk kameraet mitt fritt for strøm. Det var ikke før vi var på Cultural Centre at jeg forstod hvorfor. Jeg hadde jo gledet meg til å ta masse bilder og vise til alle, men beskjeden var klar og tydelig. Likevel, jeg hadde enda telefonen min med.

Så etter mye om og men og et langt oppgjør med meg selv, ga jeg meg selv lov til å ta ett bilde, og det er dette bildet. Unnskyld.

Etter dette bildet gikk vi rundt hele steinen. Det tok to timer. Jeg hadde tatt mitt bilde, og la vekk telefonen min for å nyte utsikten, atmosfæren og selveste Uluru.

Jeg angrer ikke ett sekund. Mens andre gikk og knipset bilder og "klemte" steinen, klatret her og der og klaget over at man ikke kunne gå opp på den ("for tenk så kult det kunne vært!" - hvorpå jeg ble irritert), så gjorde jeg som min mor fortalte meg, og lyttet. Og jeg ble ikke skuffet. På et tidspunkt satt vi (jeg og Anne-Louise, seffern <3) på en trebenk og beundret steinen og stillheten. Og Al sa det best: Der følte jeg jorda sukke.

Du følte rett og slett Jorda puste rundt deg. Stillheten ved Uluru finnes nok ingen annen plass i hele verden. Følelsen var meget spesiell. Den var lik stillheten man finner i Dimmu Borgir, bare at i Dimmu er følelsen en helt annen. Du vet, man kjenner igjen og kan skille følelser som sinne og glede fra hverandre. Likevel er begge en følelse. På samme måte kan man kalle stemningen ved Uluru og Dimmu for noe likt. Ved Uluru fantes ikke sorg. Ikke sinne eller fare. Der var ro.

Jeg liker dette bildet veldig godt. Gjennom hele turen følte jeg meg som fuglen på bildet. Fri og levende.

outback vol II

2011-10-23T09:06:00.002+02:00

Første dagen. Vi ble kjørt rett fra flyplassen og til dette vannhullet, hvor vi badet og koste oss i et par timer. Vannet smakte jord, og plutselig nådde jeg ikke bunnen. Likevel svømte jeg hele veien til den andre siden. Det var gøy og deilig å kjøle seg ned litt. Dessuten var det så fint der at jeg ikke helt trodde mine egne øyne.

Dette er oppå Kings Canyon. Fjellene hadde morsomme dome-former, og det var veldig spesielt og veldig vakkert der. For å komme opp måtte vi gå opp Heartattack Hill, som heter det fordi folk faktisk får hjerteinfarkt av å gå opp der.Turen tok litt over tre timer, og var fantastisk. Den kommer som nummer tre etter Uluru på første plass og Dimmu Borgir på andre, over de kuleste stedene jeg har vært på.

Jeg tok ikke bilde av Heartattack Hill, men Dan fortalte at det er sluttscenen i "Priscilla - Queen of the Desert", en (australsk?) film som nylig ble broadwaymusikal. Den handler om Dragqueens. Eller som Dan sa det: a cock in a frock by a rock.

Jeg lo.

Soloppgang over Mount Olga, aka Kata Tjuta. De fjellene hadde også dome-former, som man såvidt ser. Vi gikk en tur over/rundt Kata Tjuta (betyr 'many heads' på aboriginerspråket de snakker i Yulara) som tok to timer. Tror jeg. Kanskje tre. Jeg husker ikke, men jeg og Anne Louise tok det med ro og snakket om interessante ting.

Ved Lilla, noen minutter eller en times marsj unna, ligger dette 'quiet place'. Her pleide Anangu people komme og meditere. Vi ble bedt om å ikke snakke når vi var der, og mange av oss var stille i ren awe over atmosfæren der inne. Det var noe spesielt over plassen, det skal være sikkert. Vera (Anangudamen på bildet under) forklarte litt om plassen, og sa at de som kunne se ånder sier at det sitter noen menn rundt vannet på steinene man ser på den andre siden. Det står også en mann og vokter inngangen. Man måtte gjennom en smal sti mellom høye steiner for å komme dit. Veldig spesiell plass.

Under sitter Vera og Vivienne. Hun var en aktiv femåring som ikke hørte etter bestemoren sin for fem flate øre. Hun klatret i trær, på steiner, slo tåa si, og klatret på flere steiner like etterpå. Veldig søt jente, men jeg er ikke overglad i barn, akkurat. Det kan virke som om mange syntes jeg var frekk siden jeg ikke kastet meg på knærne og elsket henne umiddelbart. Jeg synes barn er søte når de tier stille og lar meg være i fred. Og barn som setter seg på hunder, ser jeg ingen grunn til å elske. MEN.

Jeg liker dette bildet veldig godt. Anangu people har vel sine skikker og manerer, så kan jeg ha mine. Alt i alt var det veldig morsomt og spesielt å få en rundtur av en ekte Anangudame og barnebarnet hennes.

the great outback vol I

2011-10-23T07:37:00.003+02:00

Late dager i Lilla (uttales med 'Lila' på australsk). Det betyr 'sweet', fordi vannet i Lilla var drikkbart og smakte ifølge dem som bodde der mye søtere enn vannet ellers i Australia. Det smakte helt OK, og kanskje faktisk søtt, men jeg skal ikke påstå at det var godt. Ingenting slår jo vannet hjemme på Lyngnes eller i Bardu. Så jeg antar vi nordmenn er ekstremt bortskjemt på godt vann. Bare tenk på det, du.

Det var ekstremt fint i Lilla. En oase i ørkenen. Det var helt stille, rolig atmosfære, varmt, kanskje litt mye sand, ingen dusj, utedo, men ingen tårer av den grunn. Om kvelden lå vi i swags rundt bålet og stirret opp på fem milliarder stjerner. Fordi jeg måtte drikke en liter vann i timen (approx.), våknet jeg selvsagt hver natt i tre-fire tida og måtte på do (det henger dessverre igjen enda). Det gjorde ingenting. Stjernehimmelen var like fin å se på klokka fire på natta. Vi var to dager i Lilla. Den fjerde dagen dro vi videre til Yulara. Så alt er ikke i rekkefølge her. Bear with me.

Dette er i Yulara, en campingplass som ligger 20 km unna selve Uluru. Her var vi de to siste nettene. Der var det både vanlig toalett og dusj, og det var litt deilig. Men roen som hersket i Lilla var ikke like tilstedeværende her (var jo mange andre gjester her i tillegg).

Da vi kom til Yulara utpå ettermiddagen dusjet jeg, spiste middag og gikk og la meg i swagen. Se på bildet over hvis du ikke vet hva en swag er. Det er en sovepose til soveposen din. Den var god og varm, og jeg sov supergodt i den. Vi sov ute alle nettene unntatt den siste. Da hadde nemlig to tordenstormer passert, og det regnet store deler av dagen. Da vi skulle legge oss, var det ikke regn, så vi la oss ute. Jeg våknet rundt midnatt av Aili, heldigvis, som dro swagen sin inn i teltet vi hadde til rådighet. Det høljet ned og swagen min var ganske våt. Hvis Aili ikke hadde vekket meg, hadde jeg nok ligget ute til jeg våknet av å være klissbløt, slik Anne Louise gjorde. Stakkars. Men vi flyttet inn i teltet, som var mer som et hyttetelt. Sengene var av tre, og det bodde ti edderkopper i taket på senga mi (var køyeseng, og jeg telte dem). Da jeg kom inn på natta, lokaliserte jeg den største av dem ca 30-40 centimeter fra trynet mitt, i full gang med nattas arbeid. Jeg vet ikke helt hva edderkopper gjør på natta, men han/hun så opptatt ut. Jeg stolte på at han/hun ikke kom til å falle i hodet på meg, og la meg til å sove.

That's a first. Outbacken har på en måte gjort meg sterkere. Tåler-edderkopper-bedre-sterkere.

Australia slik jeg så for meg Australia skulle være. Rød sand, kjekk sjåfør som i tillegg var verdens beste guidemann, endeløs grusvei, ørken, sol og en ro jeg ikke finner i noen by om jeg så leter hele mitt liv.

Første natta, første campfire. Jeg prøvde meg på allsang rundt bålet, ingen ville stemme i. Tror ingen hørte meg der jeg nynnet på "The Campfire Song Song" fra Spongebob. Dette bildet er stemning. Der sitter guidemannen, the best there is. Dan kunne alt. Han var et vandrende wikipedia på villmarksliv. Han hadde bodd i outbacken de siste fem årene, tror jeg, og leste nyheter to ganger i året. Han var seriøst kul. Og minnet meg litt om min far. Så papsen, det går an å bo uti marka. Kanskje det er det du skal prøve? Så ser du fort at roen inntar sjelen og du finner en plass du hører hjemme. Jeg følte ikke at jeg hørte hjemme i den australske outbacken, da. Men jeg følte at jeg var på riktig spor til hvor det enn er jeg skal. (Papsen er forresten litt kulere enn Dan, for Daddy Cool er selvsagt kulere enn alle mannfolka i hele verden.)

Dan var god venn med Anangu people (aboriginere), og kunne MASSE om dem og flere historier (som visstnok tar ti år å lære). Han fortalte oss så mye at jeg sliter med å huske alt, jeg erindrer bare at det var helt utrolig kult hvor mye han visste. Han kunne navnet på alle planter i hele verden, og viste oss planter vi kunne bruke til medisin og nesepray og sånt. Man finner basically alt man trenger i naturen.

Dan lot oss gå på turer alene, han pekte i hvilken retning vi skulle gå og sendte oss ut i bushen. Så satt han og ventet på den andre siden, eller sprang opp på nærmeste fjelltopp og så på oss mens vi gikk. Han var en tålmodig mann som svarte på alle spørsmål (også de som ble stilt om og om og om igjen, til jeg var i ferd med å fly i ansiktet på personen som stilte dem. Jeg var rimelig irritert på enkelte ved reisens slutt, dessverre.) Men Dan var ikke det. Han var snill. Og han minnet litt om snusmumrikken, som jeg hadde huge crush på da jeg var liten.

Jeg og Anne Louise vurderte å gjemme oss baki bussen hans og bo i bushen resten av livet.

somewhere over the rainbow

2011-10-23T07:27:00.008+02:00

Drømmen ble virkelig.

Billett til Miami, Florida, USA og 70000 TONS of METAL 23-27. januar 2012 er bestilt.

Jeg er lykkelig.

FIRST WORLD PROBLEMS

Det er for varmt til at jeg kan skrive på dataen min på en vettig måte. Huden min er så klam at jeg ikke kan ta på noe uten at det klistrer seg fast.

Jeg er likevel lykkelig.

Nå skal jeg lage et innlegg om outbackturen. Så når du leser dette, har du antagelig allerede lest det. HEPP.

for this gift of dream

2011-10-11T03:14:00.003+02:00

Der er de. Bandet mitt. Jeg trodde jeg hadde kommet over dem, på en måte. At jeg hadde roet meg ned. At jeg ikke var blodfan lengre. Jeg tok feil.

Man kan ikke komme over et band som Nightwish. Jeg kjenner nesten ingen andre som liker dem, alle synes de er passè. I beg to differ. For meg er de alfa og omega. De er liv eller død. Jeg ville gitt den ene nyra mi til Tuomas Holopainen om han hadde spurt. Kanskje til og med begge.

Nevn èn sang av dem, og jeg kan deler eller hele teksten. Jeg tør påstå jeg kan 98% av sangene deres, med unntak av en eller to som er på finsk. Jeg har sett dem live (bare) tre ganger. Jeg har - og jeg hater meg selv for dette - SETT dem på en flyplass, men turte bare å snakke med Emppu. Han ga meg et plekter. Jeg døde nesten (og ble så forvirret at jeg ikke tenkte på å spørre om jeg kunne få snakke med Tuomas for å spørre om vi kunne gifte oss).

Nightwish for meg er noe mye, mye viktigere enn... alt. Det er en følelse knyttet til musikken, en stemning, en endeløs sorg og en lykke jeg antagelig aldri vil finne. De går hånd i hånd, de to. Og det er greit, det er det som er så vakkert. Akkurat nå eier jeg bare sorgen. Jeg kan ikke ha begge uten at jeg sitter i Finland sammen med Tuomas og snakker om disse dype tingene som opptar meg.

Det er sorgen. Jeg skal illustrere det med Tuomas' egne ord.

For this gift of dream I must pay the price

with the loss of life's pleasures

De er ever present, disse ordene. De er sannheten. Og der fant jeg antagelig tatoveringen jeg skal ha. De er slik livet mitt er og alltid kommer til å være. For la oss innse det; Jeg er ikke særlig attraktiv, og av alle de hundretusener på millioner av fans han teoretisk sett kan velge mellom, hvorfor skal han velge meg?

Så mens jeg drømmer om Tuomas Holopainen, musikk, og å gjøre det jeg har mest lyst til (å synge), blir alt annet kjedelig sammenlignet. Dermed går jeg glipp av gudene vet hva, jeg går jo glipp av det!

Men. Plutselig, ute av det blå, unprepared with my defenses down, så dukket det opp en event. I Miami ligger et cruiseskip, som 23 januar 2012 seiler ut på en fem dager lang festival. Ombord finner man 2000 gæerne fans, 39 band, og Nightwish. Dette kan komme til å koste meg 20K. Det kommer til å koste meg 20K.

Jeg vet ikke om noen som vil være med meg dit, jeg må dra alene.

Så, jeg er litt at war with myself. Skal jeg svi av 20 000 for en sjanse til å snakke med mannen i mitt liv, eller skal jeg ta livet med ro Down Under, reise til Singapore, chille i Thailand noen dager, dra til Oslo, så hjem, og så Færøyene?

Well, when you put it that way... Jeg ser jo hva som er fornuftig å gjøre her. Jeg ser jo det rasjonelle. Det de fleste mennesker ville gjort.

Men jeg er ikke de fleste mennesker. Jeg vet hva jeg ville gjort. Det eneste jeg dveler ved er at jeg må dra alene.

Og dessuten er det bare en drøm.

it's friday, I'm in love

2011-10-07T11:18:00.005+02:00

Du vet du har lest for mye engelske bøker, eventuelt vært for lenge i et engelsktalende land når du skriver, og stadig må undertrykke trangen til å skrive "'Hei,' Fred sa." - i stedet for "'Hei', sa Fred."

Fyfasan.

Ting jeg gjør i Australia som jeg aldri/noen ganger/kanskje bare av og til gjorde hjemme:

- Sjekker skoene mine for firfisler og kakkerlakker

- Bruker mine to velfungerende bein og går dit jeg skal

- Går til legen når jeg er syk! (Til mitt forsvar skulle jeg bare ha legeattest på at jeg var syk, slik at jeg slipper ugyldig fravær fra skolen, men jeg endte opp med full undersøkelse og en antibiotikakur! Uhørt, er det.)

- Lærer nye ting

- Opplever nye ting

- Må betale 3 dollar hver gang jeg skal vaske klær

- Er på roaster-liste annenhver uke, der jeg i tillegg til å vaske opp etter meg selv hver gang jeg lager meg mat på det ene kjøkkenet jeg deler med 50 andre, må vaske opp etter DEM OGSÅ (nøyaktig hva jeg skal vaske/rydde bestemmer housemanagerne, og så skriver de det på den fantastiske listen)

- Og dette betaler jeg nesten 7000 kroner i måneden for

- Jeg er LITT provosert, men det er lite eller ingenting å gjøre med det

- Jeg kom faktisk ikke til Australia for å rydde opp etter andre

- Men JEG ER FAKTISK I AUSTRALIA

- Får penger av Statens lånekasse for å gå på skolen - enda jeg gjør absolutt så lite som overhodet mulig i absolutt så lang tid som overhodet mulig

- Altså money for nothing

I dag kom sola, så nå er det vår fo realz. Det har vært overskyet i nesten to uker nå, og det ryktes at det skal fortsette å være det, men jeg tror ikke jeg er så heldig. Nå er det på tide å embrace for impact - NÅ blir det varmt!

Jeg gråter litt når jeg tenker alvorlig over hva det er jeg egentlig har rota meg oppi. 40 grader i skyggen er nesten en for stor pris å betale. MEN jeg klager ikke! Jeg liker Australia.

I natt drømte jeg at jeg var en udødelig person som ble holdt som gissel og torturert til døde om og om igjen av en gal forsker. Etter at jeg endelig kom meg vekk fra ham måtte jeg leve med traumene resten av livet mitt (for alltid da, kanskje?). Selv om jeg prøvde å ta livet mitt, gikk ikke det an.

Fyl, drømmeanniken. (fuck your life*)

Jeg har hatt vannvittige drømmer i det siste. Jeg elsker det. De er spennende og innovative. Bortsett fra denne. Den var sinnssyk og hjerterå. Og litt vakker, i sin morbiditet. Etter at torturen var over, selvsagt. Tortur er aldri vakkert.

Her er en av mine tre skriveblokker, med tittelen på mitt nye bokprosjekt. Den kommer etter at jeg har skrevet ferdig de to eller tre første bøkene i Carolina-serien, ofc.

Jeg gleder meg til å begynne på den. Jeg har funnet haugevis - TONNEVIS med inspirasjon her i Australia, og alt jeg vil er å skrive så tastene spruter. Motivasjon til å gjøre lekser er det verre med.

Vi har eksamen på onsdag og fredag, og jeg har tenkt til å gå og se film nå. Etter det skal jeg skrive mer på Volum 1.

Jeg heter Anniken Solheim, og jeg er verdens verste student.

Studentannix - out.

PS. Jeg liker ikke å skrive PS. Det ser teit ut. Men OK. PS. Jeg har også mer flaks enn jeg tror er sunt for meg. Så jeg overlever nok studentilværelsen. Liksomstudentannixmedmasseflaks - out.

eksamen og mexico

2011-10-03T13:06:00.004+02:00

Jeg har eksamen i morgen, så i dag har jeg ryddet rommet og støvsuget.

Nå er klokka 10.08 og jeg har skjerpet meg. 10.08 på kvelden that is. Så det var i grevens tid!

Jeg prøver virkelig å lese nå, men i skriveboka mi finner jeg følgende:

En mann med en ljå og teksten "return to sender", Nature Boy (full tekst - det er en sang hvis noen lurte), en tegning av et tre, et hus og en sol med teksten "Mexico <3", det fonetiske alfabetet, en tegning av et vikingskip på havet med masse små strekmannvikinger på stranden som vinker til skipet, dikt, hjerter, tegninger av en dame i rød kjole med lapp over øyet, en blårevgutt, sommerfugler og øyenstikkere sammen med ordene "old norse" og "norsemen", "fly dragonfly" og "munnies<3".

Uttrykket "to bell the cat" er skrevet to eller flere plasser, og ordene "and not a single fuck was given that day" pryder siden midtveis i (muligens) notering av ting fra tavlen.

Jeg lurer på hva jeg egentlig gjør på skolen.

14 000 fot (aka the sky) is the limit!

2011-10-01T06:24:00.009+02:00

Det skal sies. Da jeg satt der, i det bittelille flyet, 14 000 fot over bakken, og visste at når mannen i åpningen var borte, var det min tur - så var jeg en anelse nervøs. Jeg tror jeg slet litt med å puste jevnt, noe man faktisk kan se på videoen min. Jeg tror også at jeg aldri har kjent et slikt sug i beina. Eller i magen. Eller vært så klar i toppen.

Her dingler jeg med beina ut av småflyet og venter på å bli dyttet ut. Jeg er veldig klar. Det er ca seks timer siden nå, og jeg har enda sug i magen! Bare synet av bildene får meg til å glise ukontrollert. Det å faktisk forlate et fly som ikke står på bakken er i seg selv en helt enorm prestasjon som krever løvemot. All heder og ære til Cindi som faktisk kastet oss ut av flyet. Denne delen var favorittdelen min. Akkurat i det du forlater flyet, og i de fem sekundene etterpå når du innser hva du har gjort.

FYI, jeg roper ikke. Jeg hadde bestemt meg for å holde kjeft og ikke hyle som ei jente. Jeg tror jeg klarte oppgaven (det kan hende jeg woo-et et par ganger, så helt kjeft klarte jeg ikke å holde). Resten av turen lo jeg. Høyt og hjertelig.

Farvel, fly der oppe. Hallo, bakken der nede. Men først falt vi gjennom skyene.

Jeg har pustet inn luft 14 000 fot over bakken og følt på livet. 14 000 fot er faktisk så høyt man kan gå uten å trenge oksygenflasker. Så det var akkurat på grensen. Og det var fantastisk. De sa til oss før vi gikk opp at hvis vi fikk problemer med å puste, var det fordi vi glemte å puste ut, ikke fordi det ikke var oksygen der. Jeg glemte ikke å puste ut, jeg var veldig klar over hvert eneste åndedrett jeg tok - ettersom lufta ble hamret inn i meg i 200 kilometer i timen.

Så det er sant det min far sier. Den eneste måten å oppnå 200 kilometer i timen på er i hjemlengsel og fritt fall.

Jeg hadde ikke hjemlengsel, men fritt fall hadde jeg nok av. Man rekker ikke å tenke noe, hodet klarner fullstendig og instinktene tar over. Akkurat i det du mister kontakten med flyet, må være det villeste jeg noen gang har følt.

1. Du faller.

2. Faen, jeg faller.

3. JEG FALLER.

4. Jeg burde ikke falt.

5. Dette går bra, instruktøren har fallskjerm.

6. FY FAEN, SÅ JÆVLIG KULT DETTE ER!

idag har jeg vært hos frisøren, men tittelen på innlegget har lite eller ingenting med teksten å gjøre

2011-09-30T10:40:00.005+02:00

In the clockwork, in the clockwork, time is never at ease.

A frantic sensation is hammering nails in your spine.

Multiple fractions and muscle contractions will tear your mind into shreds

Cutting your threads 'til you regret you were born.

Take my hands into yours, dance my senses away

Take my hands into yours before Mother Superior is home.

Jeg skriver bok, og ville bare gi dere dette bildet i samme slengen. <3

regn i australia er som regn andre plasser, men tilfeldigvis heftigere enn det jeg noen gang har sett før

2011-09-25T06:07:00.002+02:00

faroe islands

2011-09-24T07:09:00.003+02:00

NÅ har jeg bestemt meg for hva jeg vil gjøre når jeg kommer hjem fra kenguruland, men det er dermed ikke sagt at jeg kommer til å klare å gjennomføre det.

YOU SEE, jeg vil til Færøyene.

Og jeg vil bo der.

Jeg VIL.

Derfor har jeg funnet et selskap som leier ut ferieboliger på deareste Færøyene (arrangeyourvacation.com), og av de 9 husene/leilighetene de hadde til leie fant jeg et svært hus i Sandur (norsk: Sand), en landsby med 585 innbyggere. Det er den eneste bygden i Sands Kommune. Jeg vet ikke dette sikkert, men etter kartet å dømme gjetter jeg at Sand Kommune er en øy. DET ER PERFEKT.

Hvis jeg rent hypotetisk vil bo i huset i en måned, vil de ha 9000 peningar for det.

Hva skal jeg på Færøyene, spør du kanskje? JO, det lurte jeg også på, men bare i noen sekunder, for det er jo klart at jeg skal skrive bøkene mine der.

Så da trenger jeg en billig bil, tips til hvordan jeg får den med meg til Færøyene (jeg trenger en bil for å kjøre til Torshavn, det tror jeg blir langt å sykle!), ingen kommentarer om at "hallais, du kan jo bare ta båt" - for det er jeg fullt klar over, men jeg vil gjerne høre om noen har erfaring med dette. Kan man kjøpe bil på Færøyene, tro?

Har noen vært på Færøyene, er det billig/dyrt der i forhold til Norge?

Har noen andre meninger om temaet?

JEG GLEDER MEG til å se om jeg klarer å pull this off.

Tips mottas med takk!

fma, name of the wind og tom waits

2011-09-20T06:07:00.003+02:00

"If there's love in a house, it's a palace for sure."

Livet er herlig. <3

what about us?

2011-09-15T12:49:00.002+02:00

What about yesterday?

What about the seas?

The heavens are falling down

I can't even breathe

What about the bleeding Earth?

Can't we feel its wounds?

What about nature's worth?

It's our planet's womb

What about animals?

We've turned kingdoms to dust

What about elephants?

Have we lost their trust?

What about crying whales?

We're ravaging the seas

What about forest trails?

Burnt despite our pleas

What about the holy land?

Torn apart by creed

What about the common man?

Can't we set him free?

What about children dying?

Can't you hear them cry?

Where did we go wrong?

Someone tell me why!

What about babies?

What about the days?

What about all their joy?

What about the crying man?

What about death again?

Do we give a damn?

norge, mitt norge

2011-09-11T06:32:00.005+02:00

Long before nations lines were drawn

when no flags flew and no armies stood

My land was born

And you ask me why I love her

through wars, death and despair

She is the constant, we who don't care

And you wonder will I leave her - but how?

I cross over borders but I'm still there now

memory lane vol I

2011-09-10T09:46:00.003+02:00

Jeg overførte bilder fra telefonen min i dag og fant masse fine bilder fra hjemme på den som jeg tenkte jeg skulle dele med verden. Av og til må man se seg tilbake for å se hvor man er akkurat nå. Jeg tar et gløtt over skulderen og ser på hva sommeren 2011 ga meg.

Midnattsol over "fjellan", det er så hjemme som du får det. Bildet er tatt fra kjøkkenvinduet hjemme hos min kjære mor og andrefar (pappa nummer to). Den natta satt jeg bare og nøt utsikten og fersk pizza jeg laget helt for meg selv, til meg selv. Bedre blir det ikke.

Jeg og to venninner gikk opp til Fløya og Fjellheisen hjemme. Bilde måtte til for bevis. Det hører også til historien at vi brukte to timer opp, og en fyr vi så oppe ved Fjellheisen brukte 25 minutter.

Kremt.

Hester i hagen. <3

Dette er Maya og Sari Den Lille Gule.

Dette bildet er ikke fra i sommer, det er fra februar, tror jeg. Hunden på bildet er Gaya, søsteren min. Jeg savner henne enormt enda. Hun ble dessverre påkjørt i mars, men hun var veldig gammel og hadde nok hatt det beste livet en liten hund kan ha. Hun var den minste hunden med det største hjertet, en jeg aldri kommer til å glemme.

Her ligger Lilleulven My og mammaulven Snuffa (aka Hufsa ifølge Annix) og sover i baksete på Jeepen etter å ha løpt omkring og passet på at vi menneskene gjorde jobben vår riktig, i minst en halvtime. Jeg glemte å si farvel til dem da jeg dro til Australia, men det er egentlig greit. Det var ikke farvel jeg skulle si uansett, det var bare på gjensyn. Og jeg gleder meg til å se dem igjen i... januar, kanskje? En gang i fremtiden.

Det blir moro å se om de kjenner meg igjen - men det er klart de gjør det! De er jo familie.

memory lane vol II

2011-09-10T09:06:00.004+02:00

Oda og en muffins! Nei - WAIT, nå faila jeg hardt! Det er ikke en muffins, det er jo en cupcake! Dumme meg. Oda og en cupcake, da. Begge er ihvertfall usannsynlig søte og jeg er veldig glad i minst en av dem. Gjett hvilken da. *wink wink* ODA SELVFØLGELIG <3

Da jeg var på besøk hos Oda i Trondhjem lagde vi en ekstremt god pizza i det kalde huset deres, og vi hadde sopp på den. Jeg kuttet sopp for første gang i mitt liv, og klarte ikke la være å leke med maten. Bildet over er resultatet. Jeg savner å dra på besøk til Oda, så jeg tror jeg må gjøre det flere ganger! Det var supergøy og jeg krever flere slike minner. Vi glemte jo å kjøpe is, så det må nok gjentas. Det behøver nødvendigvis ikke å være alkohol med i bildet, siden det er litt upassende med tanke på at neste gang vi sees har du gjort noe så vilt og gæernt som å produsere en sånn liten ball of happiness. Men jeg gleder meg til å hilse på henne også! Faktisk. Og jeg liker ikke barn noe særlig. Det tror jeg må være et av de mest ultimate komplimentene man kan få av meg. Bare så det er sagt (hihi). Jeg synes forøvrig også vår konklusjon om ungdomsskolelærere fortjener en plass i uskrevne-regler-boka. Hvis det finnes en slik en.

Så var jeg på besøk hos Vivsy Freckles Fylletryne i Bergen, og hun ga meg et helt nytt syn på Bergen. Jeg likte ikke Bergen noe særlig før jeg dro dit, og jeg likte Bergen LITT MER da jeg dro derifra! Ikke dårlig gjort, Vivsy!

Vi hadde tidenes piratfest (ikke et eneste sane bilde er tatt på den festen), og jeg tror i all hovedsak det er en av de beste festene jeg har vært på i hele mitt liv. Det var oss to, sabler som ble tegnet på, horer som ble utdelt, piratmusikk, latter, piker vin og sang - og da vi dro ut på byen fant vi masse fargerike mennesker og jeg ble spurt om å signere fire gutter som trodde jeg var Jack Sparrow (eller fru Jack Sparrow - same shit, WORKS FOR ME). De trodde meg ikke da jeg sa at jeg hadde en båt! Jeg har jo det! Eller, mamma og Rune har det, men det er close enough.

Vivsy lagde en fishbowldrink som smakte nøyaktig slik den jeg og Karoline drakk på Opium i Edinburgh - den var EPIC! For de som ikke vet hva fishbowl er, SKAM DERE! Fishbowl er en fiskebolle med en drink i. Enkelt og greit. Dere ser at Vivsy holder den og jeg drikker av den. Jeg tror jeg drakk hele. Jeg er litt egoistisk, jeg.

VIVIAN, til neste år kommer jeg på besøk igjen også har vi piratfest nummer to, for dette krever gjentakelse! Comprende?

solnedgang i Sydney sett fra toppen til anne louise

2011-09-10T08:31:00.005+02:00

Toppen til Anne Louise er i parken rett ved der vi bor og det er usannsynlig fin utsikt derfra til byen. Jeg løp opp og ned bakken til toppen et par ganger for treningens skyld og så satt jeg og så på at mørket senket seg og lysene fra byen ble synlig. Det var magisk.

157

2011-09-10T06:43:00.004+02:00

Jeg var på Surf Camp helga 2-4 september ved Seven Mile Beach og det var en opplevelse uten like. For det første har jeg aldri surfet før, og for det andre så fikk jeg for første gang siden jeg kom til Australia for to uker siden smake på Australia - det ekte Australia. Jeg satt på stranden i våtdrakt og så på kjekke surfegutter og tenkte at dette er Australia. This is what it's all about.

Hvis dere ser nøye på våtdrakten min på bildet under ser dere at jeg er nummer 157. Det var et søtt nummer, for jeg gikk hele helgen og nynnet på Mew's sang "156".

I bakgrunnen ser dere beachen; den heter Seven Mile Beach fordi den er syv miles lang, enkelt og greit.

Her er jeg og Taylor Lautner. Han i hvitt husker jeg ikke navnet på.

Vel, OK. Det er ikke faktisk Taylor Lautner, men fy flate som han ligna. Han var den ukjente australske tvillingbroren til Taylor.

Jeg koste meg i bølgan blå, jeg. Varmt var det også. Og nå har jeg endelig funnet svaret på hvilket hav vi har badet/surfet i - hvilket hav som ligger utenfor kaia her. Det er da det tasmaniske hav. Utenfor det ligger Stillehavet.

At first I was like - se opp --^

Then I was like:

But THEN I was like:

Det ser ut som jeg sitter på havet og sier "chill the fuck out - I got this."

Hvilket jeg ikke hadde siden jeg ett sekund badet istedetfor å surfe.

Alt i alt var det veldig, veldig gøy å surfe, og jeg har enda gangsperra (en uke etterpå) i armene og brystmusklene etter å ha dratt verdens lengste surfebrett etter meg gjennom bølger som gang på gang slapped me in the face.

Så å surfe er heftig god trening for de som lurte. HEFTIG.

Det er nesten så jeg vurderer å gjøre det igjen.

incubus can't find me in aussie

2011-09-05T11:54:00.005+02:00

"The word incubus means to lie on, and it was believed that any heavy feeling in bed; such as a weight pressing down on your chest - especially accompanied by nightmares, was a sure sign that an incubus had attempted to have nocturnal intercourse with you.
Given the religious fervor of the middle ages, it's not altogether surprising that the idea of a demon lover was believed to account for this phenomenon."

Bare så alle vet det, så skjer dette støtt og stadig med meg. Det har hittil ikke skjedd i Australia, men da jeg var på Island... Oh damn. Det var nesten umulig å sove i fred. Kanskje de ikke finner meg siden jeg er på andre siden av verden?

SCORE!

BTW! Jeg syntes her om dagen det var rart at jeg ikke hadde sett månen enda - helt til jeg så opp. Jeg trodde nemlig jeg ikke kunne se den pga skyskraperne og slikt. Neida. Det er bare det at den er rett over meg. Altså, RETT OPP, midt på himmelen! Det er SICK! Det er CRAZY! Jeg er helt BLOWN AWAY!

Så derfor har jeg ikke sett den. For jeg forventet at den var litt lavere.

Så vet dere det. Solen er også rett opp. Jeg direkte FØLER at jeg er nederst i verden når jeg står og speider på himmelfenomenene langt der oppe. OG DET ER GØY!

"it's not bondi beach, it's bondAI beach"

2011-08-31T10:16:00.005+02:00

Darling Harbour at night. Der nede ligger IMAX'en, Hard Rock Cafè, masse butikker og endel uteplasser. Det var kjempefint der i tillegg. Selvfølgelig. Me gusta.

Jeg fikk verdens største kopp med moccafrappe etter at Starbucks ga meg feil kaffe. Navnet mitt er påskrevet ser dere vel også, jeg tror at heretter skal jeg slutte å klage hvis noen skriver to k-er. Nei, vettuva, jeg blir fortsatt sint hvis noen påstår jeg heter Annikken. FOR DET GJØR JEG IKKE. Men det jeg i hvert fall ikke heter er Angin. Den var ny. Så fra den frappen av heter jeg Anakin Skywalker, for det forstår i det minste alle australiere ("you know, from Star Wars", sier jeg bare). Uttalelsen er jo 92% identisk med Anniken hvis du skal si det på engelsk. Enkelt og greit.

Og her, stranda som har ventet og ventet og ventet på meg, "finally" hørte jeg den sukke hengivent! Jeg var der på lørdag og vasset i noen mongosvære bølger og vann som var overraskende varmt. Men så er jo jeg vant til badetemperaturer på rundt -14 (det er strengt tatt umulig, for da ville vannet vært frossent, men det er ihvertfall ikke akkurat varmt i Nord-Norge, altså). Og bølger som tilsynelatende oppsto av ingenting, det var ganske kult å se på. Jeg hadde ikke helt lyst til å nakenbade i mørket, uten badevakter tilstede og littegrann i promille, for det kunne jo tross alt komme en hai og spise meg. FAKTISK. Så det får jeg gjøre når det er lyst og varmt og de berømte flaggene er oppe. I Australia setter de opp et rødt og et gult flagg, eller to av hver kanskje, så må du bade mellom flaggene, ellers kommer ikke vaktene og hjelper deg hvis du blir spist opp eller blir tatt av en strøm. Sånn er det.

annix goes sydney

2011-08-31T09:07:00.003+02:00

Å gjøre lekser er teit! Blogging er kult og fungerer godt som prokrastinering.

I dag har jeg prøvd å stå på rulleskøyter til skolen, men det var en stor fail fordi da jeg kom til en nedoverbakke klarte jeg ikke stoppe. Dermed var min karriere som rulleskøytemenneske over.

På søndag var vi på kino og så Harry Potter. Det var en veldig fin kino, hyggelige billett- og kioskmennesker som solgte popcorn og billetter med et smil. Jeg gledet meg over å være BARE kinogjenger. Dessuten har de verdens største lerret på IMAX'en i Darling Harbour, noe som var ganske epic. Det ga en meget tilfredsstillende 3D-effekt (på reklamene selvsagt, filmen hadde like dårlig 3D-effekt som vanlig).

Rosa mennesker! Tror de var taiwanske, for det var noe festligheter like bortenfor der det på et skilt sto "Welcome to Taiwan." Det er en anelse motstridende, hvis man skal være litt bokstavelig og anta at jeg er up to date på hvor jeg befinner meg i verden. Jeg trodde Taiwan var utenfor Kina og ikke i Australia, men så feil kan man ta.

Sydney Opera House! Endelig føler jeg at jeg er i Australia, og ikke Edinburgh eller London eller Hamburg for den saks skyld. Jeg ruslet nemlig de første dagene bare rundt i Surry Hills, og det ga ikke helt den storbyfølelsen man forventer. Men nå har jeg sett Operahuset med mine egne øyne, så jeg vet at jeg er i Sydney. Og det er faen meg kult!

Utsikten fra trappene til Operahuset. Jeg tror faktisk jeg må ta tilbake påstanden min om at skyskrapere i Sydney ikke er like høye som i New York. Jeg tror de er det, for nå har jeg sett dem mange ganger. Det jeg ikke har, er jo å ha sett skyskrapere i New York, men det gjør ingenting. Sydney er mye kulere enn New York, og en klar vinner uansett.

skyskrapere og rebusløp

2011-08-27T16:20:00.003+02:00

SYDNEY i tåke i morgest da jeg gikk til skolen klokka halv 9. Jeg føler meg skikkelig turist når jeg tar bilder.
Tilfeldige palmetrær jeg måtte ta bilde av, fordi de var jo fine. Jeg har aldri i mitt liv sett palmer før (hvis jeg ikke så noen på Rhodos da, det husker jeg ikke), derfor tar jeg bilder av dem. Dette er utenfor et hus som angivelig er ti leie, hvis noen skulle være interessert. Jeg går forbi dem hver gang jeg går til skolen - noe som tar veldig lang tid.

SYDNEY UTEN tåke, tatt i går. Da følte jeg meg også veldig som en turist. Jeg ble veldig oppstemt da jeg så skyskraperne - som forøvrig ikke egentlig er så høye (de ser bare sånn ut, men de er veldig høye da. Bare ikke så høye jeg trodde de skulle være). Tror at jeg ville blitt mer gæern om jeg var i New York, for eksempel. MEN de er høye nok. Jeg var inne i sentrum i dag, og de var faktisk VELDIG høye. Kjempehøye. Bare ikke New York-høye.

I dag hadde vi informasjon-dag på universitetet, og så var vi inne i sentrum og lette etter en apple-store i 103 år, og så drakk jeg fire øl sammen med Harry. Eller Arijana som hun heter. Hehe. Hun drakk ingen da. Jeg er skuffet.

SYDNEY ER KULT OG I MORGEN SKAL JEG SE OPERAHUSET OG HA REBUSLØP GJENNOM BYEN det blir nok kanskje en liten utfordring. Kanskje.

you have all the weapons you need. now fight.

2011-08-24T01:18:00.003+02:00

Hadet bra, Tromsø.

Hallo, Sydney.

billetter og krig og fred og sånn

2011-08-12T12:22:00.008+02:00

I jobben min møter jeg mange rare mennesker hver eneste dag. Det er noe mange sier, men i mitt tilfelle er det kjempesant.

Akkurat nå spiller rådhusmenneskene fele. Bare for å poengtere mitt forrige utsagn.

Billetter kan være tricky business. Det kan være nok til å få et menneske til å se rødt, det kan få den mest balanserte person til å tilte helt, tippe rett av pinnen, det kan gjøre en ellers fredelig, kanskje til og med kjærlig og omsorgsfull småbarnsmor til å avlyse alle planer og arrangere tilintetgjørings-fest.

"*insert tittel på film* er dessverre utsolgt."

"Hæ? HÆ?! Er det UTSOLGT? På en torsdag!"

"Ja. Utsolgt."

"Er du helt sikker på det?"

"Skal vi se... Med tanke på at jeg har sittet her i noen timer og solgt billetter til den nevnte forestillingen, og at jeg nettopp tok et overblikk over salen: Ja."

"Ingen seter igjen, altså?"

Noen er greie. De gir kort og konsist beskjed om hva de skal ha, og så går de sin vei. Vandrer ut av livet mitt, ferdig med det. Jeg liker dem.

Men så har du de som ikke er helt sikker på hva filmen deres heter, når den går, hvor mange billetter de skal ha eller hvorfor. Noen av de som innehar denne informasjonen kan fort bli pottesur eller fly forbanna fordi skjermen min - den jeg bruker for å navigere mellom filmer og forestillinger og betaling og slike viktige ting i en jobb, sitter fast. De får nemlig ikke se på den for å se setene i salen og hvor de kan sitte.

Og dette, min damer og herrer, er problem nummer èn. Eller, problem er ikke ordet jeg leter etter. 'Krise' definerer situasjonen bedre.

Sett at noen skal ha to billetter til "LOL vi LAGER FILM UPS". Det første jeg gjør er å plassere dem så nært midten som mulig, for etter min erfaring - og her, jenter og gutter, snakker vi erfaring som FAKTISK stemmer med virkeligheten - så vil de aller fleste sitte i midten.

Nei? Vil ikke sitte i midten? Jeg har hittil møtt tre mennesker som ikke vil det, og det er de samme tre om og om igjen. ALLE.

Vil sitte i midten.

Det kunden da gjør er, selvsagt, å forlange å få se skjermen min. No can do, sier jeg, men jeg kan jo være så grei at jeg spør hvor de vil sitte - selv om jeg vet så inderlig godt hvor. Noen som vil gjette?

Hittil i kundebehandlingen har jeg kommet til betalingen, og det kan hende kunden har betalt allerede eller er godt i gang med å tyde den svenske bankterminalen vår.

"Hvor vil dere sitte?"

"I midten."

Hvorpå jeg allerede har avbrutt betalingen og gått tilbake til salgsbildet for å gi kunden setene de så inderlig ønsker, bare for å gi dem AKKURAT de samme setene jeg allerede har gitt dem. Så må vi gjennom betalingen enda en gang (det er snakk om en bankterminal fra første verdenskrig som bruker halve levetida mi på å starte opp, og tretten år til på å godkjenne betalingen.)

Man skulle tro at jeg lærte over tid. Jeg gjør det, men dette skjer likevel gang på gang. Hadde bare kundene mine hatt litt tillit til meg, hadde verden vært et bedre sted og mange dyrebare minutter kunne vært spart (les: store deler av levetiden min).

Unyttig oppdatering: Forfatteren av Postmann Gunnar henger over skulderen min og prater mens hun venter på å få jobbe. Jeg er ikke ferdig med å jobbe riktig enda. Er det ikke ironisk at jeg blogger om jobben min - på jobben min? (Nish, jeg blogger ikke på jobb. Bare tuller.)

Folk er sykelig opptatt av hvor de sitter. Det går til det punktet at de kaster seg over disken for å se skjermen, tar tak i den for å prøve å snu den egenhendig, og veldig mange hopper opp og lener seg så langt over disken for å se skjermen at jeg kan rekke ut tunga og slikke dem i øret hvis jeg vil. Det vil jeg ikke. I de aller fleste tilfellene kaster jeg meg bakover og stirrer skrekkslagent på dem.

Omtrent slik:

Så puster jeg lettet ut når de gir opp og ber meg om å finne de beste setene - i midten så klart. Ja, for det er viktig å sitte i midten. Hvis man sitter noen annen plass, blir filmen helt annerledes og får russisk piratnedlastningskvalitet. Den får antagelig en annen slutt også.

Nødssituasjon nummer to er våre svenske bankterminaler. De får alle slags reaksjoner, fra latter til tårer til direkte hatkommentarer, sistnevnte som oftest fra gamlinger som har levd gjennom et par verdenskriger og kanskje ikke har det helt fordomsfrie og elskverdige forholdet til søta bror.

Det høres ikke ille ut å få kommentarer på en svensk bankterminal. Jeg personlig synes ikke det er ille at den er svensk, det er ikke problemet. Jeg ville ikke sagt noe, jeg ville ikke brydd meg hvis jeg skulle betale i en butikk og de hadde en kortautomat som var svensk. Men DET er jeg alene om.

Hvis du tenker deg at det er i underkant av tusen mennesker er innom kinoen hver dag, og hver bidige kjeft kommenterer at vi har en svensk bankterminal... Da får du lyst til å rive av deg ørene og spy.

Når jeg har forklart for 539'ende gang hvorfor den er svensk, får jeg lyst til å ringe Tyskland og be det om å forsvinne fra jordens overflate. For terminalen er fra Tyskland. Tyskland did this to me. To us. Tyskland... Jeg skal aldri dit. Ever.

Si 'hurra' til en person åtte hundre ganger hver dag, og personen utvikler ticks og OCD's bare ved tanken på ordet. Prøv å nevne 'svensk' til meg, og jeg vil prøve å kjøre over deg med en gaffeltruck.

No pressure.

Unntakstilstand nummer tre er priser. Noen gaper så høyt og så lenge at man skulle tro de var hos tannlegen når vi nevner kinobilletter, godteripriser eller prisene på de nye, fancy-schmancy 3D-brillene som VIRKELIG skal gi deg 3D-effekten du forventer på kino. Fat chance, men OK. Hvis man tror det hardt nok, så kanskje.

"Koster den 65 kroner? SERIØST?"

"Ja... Nei, egentlig står jeg her og lyver til deg."

"Det var veldig dyrt! Rema er mye billigere."

Nå har det seg slik at Rema ligger to minutter borti gata. Og de er billigere. Så hvorfor rører du ikke på flesket og tar med deg den sure minen og den grådige pengeboka og kjøper godteri der i stedet? Ikke det? Du vil heller komme hit og ødelegge minutt for minutt av dagen min heller? Nemo problemo, my friend. Går helt fint. Jeg har ingenting imot det.

Hvis det er noe som får meg til å ville bite hodet av småfugler nesten like mye som ordet 'svensk', er det kommentarer på hvor dyrt det er hos oss.

Jeg forstår jo godt hvorfor. Det er selvsagt jeg personlig som har tatt en runde i kiosken og slått meg løs med prismaskinen - "99 kroner for tre kjærligheter på pinne? - HVORFOR IKKE?" - og ledd meg i hjel mens jeg gjør det.

"235 kroner for litt popcorn? - DET vil heve noen øyenbryn, tenker jeg!"

Gudene vet hvor morsomt jeg har hatt det i kiosken min mens jeg styrer med disse prisene. Mang en god stund har jeg tilbrakt mens jeg bestemmer akkurat hvor mye det skal koste for sjokolade og brus - 3D-briller også, for den saks skyld.

Det passer disse elskverdige småbarnsmødrene (og de fleste gamle damer også) på å minne meg på. "Javisst. Jeg beklager at det er litt dyrt i kiosken min, noen ganger blir jeg litt STORMANNSGAL. Litt grådig. Litt UTE AV KONTROLL. Men nei, jeg har ikke tenkt å gjøre noe med det, for det er jo tross alt jeg som har" -

Helt seriøst?

Hvor i svarte ragnarokk kommer ideen om at jeg på noen som helst måte har noe å si når det gjelder prisbestemmelser?

Ser jeg ut som jeg eier kiosken eller kinoen? Jeg trodde ikke jeg gjorde det, for jeg gjør ingen av delene. Uheldig nok for meg.

Så.

Vennligst la være. Ta dere en bolle og litt solbærsaft i stedet.

En gang kom en mann løpende inn på kinoen, lettet over at han endelig hadde funnet en bank. Like etterpå spurte han meg om billige hoteller.

"Velkommen til Tromsø Kino, kino, kulturbilletter, bank og turistinformasjon!"

Noen tenåringsgutter kjøpte seg 3D-briller og var ganske sikker på at verden slik vi mennesker ser den er todimensjonal. Jeg så slik ut da:

En dame og en mann skulle på kino, men salen var nesten utsolgt. Det var kun ledig på rad en, og da utbrøt damen: "På rad en, der ser man vel ingenting?"

Nok en gang, facepalm. Nei, vi ville jo selvsagt solgt billetter til rad en hvis man ikke så noe derifra. Faktisk ville vi i det hele tatt hatt en rad èn hvis man ikke så noe derifra.

Rad en. Den mest omdiskuterte raden vi har.

Men alt i alt liker jeg jobben min. Noen dager mer enn andre. Noen dager mindre enn noen skulle tro var mulig. Jeg har det jo tross alt rimelig morsomt mens jeg sitter og tenker på hvordan alle raringene i verden bor i Vindhullets Paris, og hvor heldig jeg er som får omgåes dem hver dag.

No offense, audience.

Kåseri-Annix, out.

kreativitetsfangemaskin

2011-08-12T12:01:00.003+02:00

Jeg har veldig lyst til å skrive.

Jeg har også veldig lyst til å dra til Færøyene. (Det bor bare 49 057 mennesker der. Så jeg blir nummer 49 058. Fantastisk.)

Men problemet med at jeg har lyst til å skrive er at jeg gjør det, selv om jeg ikke gjør det. Skjønner? Når jeg går for meg selv, eller sitter på jobb og ponderer, eller ligger i sengen min og skal sove om kvelden, så lager jeg tekster i hodet mitt. Og det verste av alt er at jeg ikke husker disse tekstene etterpå, for jeg rekker faen ikke å skrive dem ned!

Og de er morsomme! Og noen ganger tankefulle og fine; i de aller fleste tilfellene ganske bra, om jeg får si det selv.

Jeg trenger en maskin som kan kobles til hodet mitt som kan skrive ned alle disse ordene for meg. Som kan fange kreativiteten i øyeblikket den oppstår. Capiche?

Jah.

Dèt trenger jeg.

tokspor

2011-08-09T23:24:00.001+02:00

I går dro marsvinene. Trist, var det. Nå er jeg helt alene i det store huset, og må gå opp i skogen og lokke til meg hestene med brød for å få kos.

Femten dager, så er jeg på vei til Sydney. Femten dager igjen av livet mitt som Locationer, som popcorndame og billettfrue, femten dager som tromsøværing som ikke utvider horisonten sin, men er fornøyd med å sitte i vindhullet vi kaller Nordens Paris, femten dager igjen av min tilværelse som en som ikke aner hvor hun er, hva hun gjør og hvorfor.

Well. Jeg kommer nok fortsatt til å lure på hva jeg driver med, men jeg kommer til å gjøre det i SYDNEY. DOWN UNDER, for pokker.

Me gusta.

Jeg har fått student-kort fra Høyskolen i Telemark! Høgskolen i Telemark, faktisk. Student! Jeg! Tenk! Det står navnet mitt og fødselsdatoen min på det. Noe som minner meg på at jeg skulle sende dem noe greier eller fylle ut noe shit på nettet... Har helt glemt det av. Oh, well. Siden jeg har fått et kjempefint kort i posten, tror jeg ikke det gjør noe. HVIS det gjør noe, har de glemt å minne meg på det.

Lance er fortsatt til salgs, bare så det er sagt.

Dagens sang: Teitur - Tokspor

Tokspor røkka víða út og mær leingist heim
at strekkja míni troytu bein

tokspor finnast ikki har, men eg veit ein veg
ið tó krevur tolsemi

a loving car and companion for sale

2011-07-29T20:53:00.003+02:00

Hvis jeg visste hvordan, ville jeg nok skrudd på tåkelysene da jeg kjørte til Bardu på mandag. Tåka lå så tett at jeg nesten ikke så veien foran meg. That's a fact.

I stedet for å trene på treningsstudio, trener jeg i hverdagen. Jeg hjalp for eksempel til med hesjing på Lyngnes, og det krevde bevegelse, om ikke annet. Jeg malte litt på sorgenfri. Jeg klippet plenen hos min far (det var heftige saker! Hjalp ham også å bære et vindu opp en trapp, det var veldig tungt!) Jeg vasket bilen i dag. Innvendig og utvendig. Jeg har saget ved og ryddet trær i skogen.

Det som er litt trist er jo at det ikke har den helt store effekten uansett.

Oh well.

IN OTHER NEWS.

Jeg selger min trofaste Lance, fordi jeg er blakk som ei ku og jeg skal tross alt til Australia og leve livet om under en måned. Trofaste Lance er da en bil, og hvilken bil! Han er så pen, selv om han er litt flekkete (minimalt flekkete, mikroskopisk faktisk, de flekkene), og selv om vinduet på passasjersiden kanskje ikke fungerer, så gjør alle de andre tre vinduene det, og du har fort glemt alle sorger når du trør inn gassen og lener deg tilbake i de fantastiske grå setene.

Jeg har nesten sovnet når jeg og Lance har kjørt tur, så behagelig er det.

Han er blå og har sotete vinduer, noe som gjør at du kan spionere på andre bilister gjennom bakruta uten at de vet det - selvfølgelig ikke når man kjører selv, det kan fort bli uheldig.

Da jeg kjøpe Lance, hadde han bare kassettspiller. Det ville jeg ikke ha noe av, selv om det var uendelig koselig å hente frem Løvenes Konge og Robin Hood-kassettene mine fra barndommen og høre på dem. Så hvis du drømmer om en bil med cd-spiller, er Lance bilen for deg! (Mange gjør det, drømmer om en bil med cd-spiller. Jeg gjorde det selv da jeg var ung.)

Se, der er han, Trofaste Lance, nyvasket (nesten, jeg HAR TENKT å gjøre noe med skitten på dørene hans, bare vent!) - men se på det panseret! Han skinner som den stjerna han er.

mitt lille Norge

2011-07-28T00:39:00.006+02:00

Hva.

Helvete.

Jeg behøver ikke spørre etter meningen, for det er ingen mening. Jeg forstår det ikke. Jeg skjønner ikke hva som tikker avgårde i et "menneske", som får det til å begå en så grusom handling at jeg ikke engang fatter hva som har skjedd.

Dette var en angrep på Norge. Mitt Norge. Det var et angrep på mine landsmenn og landskvinner. Mine medborgere, mine kamerater.

INGEN gjør noe slikt. INGEN skal ha muligheten til å gjøre noe slikt.

Jeg trodde ikke det fantes slike "mennesker" i mitt lille land.

Jeg håpet at det ikke fantes slike "mennesker" i mitt land. Det gjorde, utrolig og forferdelig nok, det.

Og det gjør meg svært, svært trist.

Jeg skal ikke skrive for mye om det som har blitt gjentatt og gjentatt i timene og dagene etter disse uvirkelige, ondskapsfulle og umenneskelige handlingene. Alle vet nå hva vi har å kjempe tilbake med. Alle vet, og alle gjør det. Det gjør meg stolt, stolt av å være borger i verdens mest godhjertede land.

Selvfølgelig sørger jeg. Jeg kjente ingen av de omkomne, men jeg sørger, til langt, langt inn i hjertet mitt.

Jeg har en mening om mennesker jeg vet de fleste ikke deler med meg.

Men dette er for nært. For hjerterått.

Jeg føler på sinnet som ligger og ulmer, på det som føles som hat. Jeg er ikke sikker på at jeg noensinne har følt ekte hat. Men jeg tror jeg er ganske nær nå.

Klinkende klar og med den største ro, ønsker jeg at alt vondt i verden skal ramme det monsteret som utførte bombingen i Oslo og massakren på Utøya.

Når det er sagt er jeg ferdig med det. Han er en død mann uansett og han kommer til å lide, det er jeg 110% sikker på. Jeg skulle gjerne sørget for det selv. Men heldigvis; karma, din jævel. Karma.

Kjære Norge.

Du har bevist for meg at det finnes godhet i mennesker, det finnes hjerter som føler det samme som meg, det finnes kjærlighet. Takk, broder, for at du er slik du er. Jeg er både rørt og sorgtung, men jeg vet at fordi vi er slik vi er, et folkeslag som stiller opp for hverandre når stormen raser som verst, når tapet truer med å ta overhånd, kommer vi til å seire. Vi har allerede seiret.

Jeg ser at du er trett.

Men jeg kan ikke gå skrittene for deg.

Du må gå dem selv, men jeg vil gå de med deg.

Vi går dem sammen.

this is FERIE

2011-07-19T00:41:00.005+02:00

Wow. Jeg føler at dette behøver et blogginnlegg.

Dette, as in, hvor i alle dager kom det fra - at jeg ikke liker godteri lenger? Det er som en gave fra oven, og jeg er uendelig takknemlig for det. Det er ikke det at jeg ikke spiser godteri (jeg gjør det as we speak), men jeg TRENGER ikke å spise det. Jeg har klart meg PERFEKT på jobb den siste uken, og har IKKE lagt meg i smågodthylla og blitt der til vaktskifte (som jeg pleide før).

THANK YOU, WHOEVER IT WAS THAT TURNED MY... CANDY-URGE AROUND.

Jeg har vært på kino, derfor har jeg enda litt godteri igjen. Og jeg drikker 90% vann for tiden. Spiser lite. Passer på. Tar det chill. Dette går bra. (even though nothing is happening.)

Jeg har ferie. Og jeg skal faen meg nyte det. Ferien er en del av 'dette' jeg blogger om in this very moment.

'Dette' handler også om Transformers jeg nettopp så på kino. Thus why I have candy.

Thus? Var det rett? Oh hell, who cares.

Transformers er... vel, for de tålmodige sjeler. Det tok kanskje tretti år fra Optimus Prime holdt innledningstalen sin, til det faktisk skjedde noe. Og da tok Decepticons over Chicago, Auto-botsene kicked ass, Sam og hyledama og noen skytemenn var i en skyskraper som falt sammen og ONCE AGAIN døde disse Decepticons. The end.

Jeg lurer på hvor mange ganger de kan dø, jeg. Nitti, ser det ut til.

Der sparte jeg dere for en hundrings for kinobillett og fraværende 3D-effekter.

Men for all del, kule andre effekter. Hvis man ser Transformers for å se dem Transforme - noe jeg vet mange gjør - er det bare å se i vei. Knock yourself out. Det var mye Transforming.

Imorgen skal jeg møte Siri og Karoline klokka 20.30, før de skal på kino og se Harry Potter. Det er omtrent alt jeg skal i morgen. JEG ELSKER DET.

Kanskje jeg skal slå på stortromma og ringe min far. Eller kjøpe meg en ordbok, som jeg funderte på under Transformers.

En ordbok er slett ikke dum å ha. Helt sikkert ikke.

Noe som vil ha to marsvin? De er snille - i hvert fall Muriel - kan ikke brukes til avl, er strictly for å kose med og skjemme bort. De er vakre også, bare se:

SE SÅ SØTE! Kan man annet enn å ADORE them? Nei, man kan rett og slett ikke det. Så spread the word, de trenger nytt hjem ASAP!

and sunday comes afterwards

2011-07-16T13:42:00.002+02:00

I dag er det jobb, Harry Potter-fest og to dager til ferie. Life as it should be, altså.

En jente danser en psyko dans (innebærer skyvedører og sveving i lufta). Plutselig er de hun danser for, Duchess (ja, katten fra Aristokattene), apebjørnen og meg selv (som et svart uidentifisert dyr og av og til en katt), borte.

Jenta stopper, og er stille i en lang stund.

Så sier hun: "Åh søren. Ka i helvete va det?"

Jeg har OFFISIELT en internvits med meg selv.

first world problems

2011-07-14T21:36:00.002+02:00

MINE ALLER STØRSTE PROBLEMER:

Jeg når ikke vannglasset som står på nattbordet uten å strekke meg etter det.

Det er vondt å være altfor mett.

Jeg blir trett av å måtte stå opp klokken ni, ti og av og til elleve på formiddagen.

Jeg kjeder meg på jobb.

Det er kjedelig å vente på at tanken blir full mens jeg fyller bensin.

Senga mi er altfor myk.

At jeg ikke klarer å legge meg å sove i vettig tid.

At noen har funnet på å putte ananas på pizza, slik at hvis jeg spiser sånn pizza sammen med noen, må jeg plukke av ananasen.

At tomater og brokkoli ikke er godt i det hele tatt (og de er veldig bra for deg).

Det tar lang tid å gå fra parkeringsplassen til jobben.

Å starte PC'n min tar i hvert fall ett helt minutt.

Tørkestativet tar opp mye plass på rommet mitt, men det er så kjedelig å legge sammen klærne og ta det vekk.

Jeg har to skittentøykurver, den ene tar bare opp plass, egentlig.

Det vanskelige valget mellom Microsoft Word og Microsoft Works tekstbehandling.

Ingen notifications på fb.

At iTunes velger en sang jeg ikke vil høre, slik at jeg må gå inn og skifte sang.

satisfied mind

2011-07-08T13:00:00.006+02:00

Jeg har lappen. Jeg burde ikke ha lappen. Jeg kjører som en idiot.

Det skal minimalt med innsats til fra andre bilister før jeg banner og skriker og tuter og prøver å kjøre dem ned. Som for eksempel å kjøre i 50 i 60-sonen. Du kjører ikke i 50 i 60-sonen. Du kjører ikke i 55. Du kjører i 60, for svarte! Og feiler du på vikeplikten, er jeg jævlig god på å fortelle deg det. Jeg er flittig bruker av hornet.

I natt drømte jeg om Australia igjen. Det nærmer seg! Jeg gleder meg. Men i drømmen min hadde vi masse ekle, overfladiske jenter i klassen, bortsett fra en jeg ble god venn med, og da jeg spurte henne om det var hai i Australia, pekte hun ut vinduet på havet, der to hai hadde frokostbuffet blant badegjestene.

Og våtdrakten jeg fikk utdelt fra storkiosken på hjørnet var litt for stor. Ikke at jeg hadde tenkt å bade, uansett.

Alle som synes at penger er alt i verden, må høre på Jeff Buckley's 'Satisfied Mind'.

Når jeg tror at alle verdier er borte, og penger er alt som står igjen, kan jeg høre på den sangen og bli minnet på at jeg trenger å bli minnet på. Penger er sjelden roten til lykke. Det forekommer, det er jeg sikker på, men ikke ofte nok.

Deja vu! Wow. De blir hyppigere og hyppigere, spør du meg. En gang ble jeg fortalt at om man opplever mange deja vu, er man på riktig vei i livet. That stuck with me. Selv om det var en del av en eller annen crazy romvesenreligion eller noe sånt.

Hvis jeg tror på det, så gir alt plutselig mening, uten at jeg vet hvilken, men det viktigste er at jeg tror jeg er på riktig vei i livet, da kan det som vil skje, skje. DET VAR IKKE EN UTFORDRING, LIFE!

Jeg vil helst fortsette å være i one piece, og vil helst go about my day uten at Life kaster inn sånt tull som det av og til gjør. Som å bli truffet av en buss. Det er sjeldent morsomt, Life. Bare du som synes det.

Poenget mitt her oppe en plass var vel at da skjer det som må skje, for da er det meningen det skal skje. Comprende?

I går spilte jeg og Life russisk rulett. Jeg vant, men det sier jeg bare fordi Life ikke kan snakke for seg selv. Men jeg føler at enten vant jeg, eller så ble det uavgjort.

Wow. Dette ble litt rart. Er det noen andre som tenker på Life som en person?

Bare jeg, altså. OK. Det går fint, det. Russisk rulett med Life er faktisk en spennende ting å gjøre. I hvert fall når jeg vinner.

Men seriøst, hør på 'Satisfied Mind'. Så skal jeg skrive bok, bli rik og lære for myself at penger er ikke alt her i verden. Jeg må jo sjekke forholdene. Alt må prøves.

Nå er jeg faen meg sulten.

my bookiewook

2011-07-01T18:52:00.002+02:00

“Yoru?”

Hun hvisket lavt, og kjente etter om anhenget var der. Det var det, men det så ikke ut som han hadde tenkt å komme denne gangen. Med et stikk av nervøsitet kom hun på hvor hardt skadet han måtte være. Hun måtte finne de andre, og det kjapt.

Hun snudde seg og innså enda en sak. Ikke en lyd bortsett fra suset fra trærne hørtes. Odus fulgte ikke etter henne lenger.

Forbannet over sin egen stahet angret hun på at hun hadde forlatt ham. Hvorfor ble hun alltid så opprørt over ting? Hun var nødt til å lære seg å takle mennesker bedre!

“Odus?”

Hun ville ikke rope, i tilfelle det tiltrakk andre.

Med en rekke ufine ord gikk hun tilbake den veien hun kom. Eller, hun håpet hun gikk tilbake den veien hun kom. Det var ikke lett selv med lommelykt å se noen ting i det tette mørket.

En liten stund senere gikk hun nærmest rundt seg selv. Hun var sikker på at hun antagelig hadde gått en helt annen retning enn den Odus var i, og fortvilt lot hun lykten gli over landskapet rundt seg for å se om hun kjente seg igjen.

Med en skadet amulett, en telefon som fortsatt var sjokkskadet etter møtet med forseglende magi og ingen andre hjelpemidler var sjansene hennes for å nå fram til gjerdet svært små. Hun håpet de andre lette etter henne.

En kvist knakk like i nærheten, og skremt rettet hun lommelykten mot stedet lyden kom fra. Ingenting. Hun sveipte trærne i alle retninger, men fortsatt ingenting. Nå begynte frykten å ta henne. Det kunne like gjerne være et dyr, men sannsynligheten for noe annet var nok like stor.

Kjapt slo hun av lommelykten. Var det fienden, skulle hun ikke oppgi posisjonen sin altfor lett. Så løp hun.

Det var svært vanskelig å holde rett kurs når hun stadig gled og falt eller fikk greiner i ansiktet. De rispet opp all hud de kunne få tak i, og etter en stund verket beina og ryggen, siden det var dem hun alltid landet på når hun falt.

Ut av ingenting var han plutselig der. Hun slamret rett inn i ham med et “ouff”. Sterke armer holdt henne så hun ikke skulle falle, og mens hun hev etter pusten skjønte hun skrekkslagen at det ikke var Odus. Hun begynte en nytteløs kamp for å komme seg løs.

pouring on the pounds

2011-06-28T22:41:00.005+02:00

Når jeg får lyst på sjokolade, så spiser jeg sjokolade.

Fuck you, lavkarbo. Vi er ikke venner lenger.

Having said that, er jeg ikke venner med annen mat heller. Jeg leste en gang en bok, eller, egentlig èn side i en bok, der det sto at man skulle lytte til kroppen sin, for den vet hva som skal til for å bli frisk. Jeg tror på sånt. Jeg tror at kroppen min vet utmerket godt hva den må gjøre for å komme i form og hva den må spise for å opprettholde formen. Derfor er jeg motstander av å spise mat man ikke har lyst på. Men et sted i bakhodet sier en liten stemme at man ikke kan spise hva som helst heller. Well, ofc, men da blir du sannsynligvis seende ut som en strandet blåhval etter en viss tid. Jeg tror jeg er som en knølhval per dags dato. En knølhval er ille nok, men det er heldigvis ikke en blåhval.

Enda.

I morgen er en ny dag.

Men jeg gir opp. Jeg lar lavkarbo være lavkarbo, kalorier seg selv og karbohydrater kan være så farlige de bare vil. Alt jeg vil er å sitte hjemme og skrive ferdig boka mi mens jeg venter på å reise ut i den store verden for å se hva som finnes der ute. Så lenge jeg har bøker er det OK. I bøkene er jeg nemlig akkurat den jeg vil, og alle synes jeg er prima vare uansett hva jeg gjør eller hvordan jeg ser ut.

The only one who can brake my heart is me, and I wont do it anymore.

Sorry, Vimsen, jeg bryter pakten vår. Og jeg frykter jeg vil bli gammel og bitter og ensom fordi jeg er en blåhval, men faen heller. Det er game over uansett.

Jeg lever NÅ, og hvorfor i svarteste ragnarokk skal jeg bruke timene og dagene mine på å slite meg ihjel over et vekttap som er fullstendig fraværende, og gå rundt og være konstant misfornøyd med mitt eget utseende? Jeg lyver nå, for jeg kommer fortsatt til å gå rundt og være konstant misfornøyd, men jeg vil ha tiden min tilbake.

Jeg kan rate om dette i hundre år til, for jeg er veldig sint. Mest på meg selv.

Nå er jeg jævlig glad for at ingen leser bloggen min, jeg er nok tidenes dramaqueen. Men shut the fuck up. Det ville du også vært om du var i mine sko.

Vær jævlig glad for at du ikke er det.

heitipottur

2011-06-19T02:45:00.006+02:00

Bada i havet! Bada i heitpottir! Èg likar!

Havet var best. Det var kaldt og forfriskende og deilig og oppvåkende. Jeg lå der og duppet og lurte på hvorfor i alle dager man ikke gjorde sånt oftere. Vel - fordi man som oftest ikke har promille nok til å synes vannet er "varmt", for det var det absolutt ikke. Men freeeesht, det var det. Ikke sæææærlig kaldt heller. Kulden gikk over etterhvert.

Hyttetur flere ganger plx. <3

Huden min er enda heit som en stekeovn etter å ha blitt grillet og stekt fra klokken 11.00 til klokken 18.00 ca. Med et par pauser i mellom. Jeg synes det er rart at den enda er så varm. Men det går vel over. Rød og fin har jeg blitt. Ser ut som en ginger. Nesten.

Meneh. Døgnrytme? Hva er det?

rock-a-doodle, secret of nimh, all dogs go to heaven og anastacia - jeg kjenner at jeg elsker disse filmene fra dypet av mitt hjerte

2011-06-17T13:55:00.005+02:00

Ingen ringer. Ingen står i kø. Ingen vil ha billetter verken til 'Harry Potter' eller 'Black Rider'. Jeg liker det. Enda en lazy sommerdag på Aurora.

Jeg liker å ha en jobb. Vet ikke hvordan jeg skal overleve down under uten fast inntekt. Oh wait. Lånekassen.

De har tenkt å gi meg plenty, plenty pene mønnis. For jeg skal jo studere.

Jeg er obsessed with kosting. Når jeg ikke har noe å gjøre på jobb, så koster jeg. Når jeg har noe å gjøre på jobb, koster jeg da også. Tror det er en av favorittgreiene mine å bli betalt for å gjøre. Det finnes også et system for kosting, og jeg er ofte ikke fornøyd med andres kosting.

Kosting skal gjøres ordentlig.

Har noen andre lagt merke til at på filmen 'Rapunzel' aka 'Tangled', er en hel sang bortevekk. Det er snakk om 'When Will My Life Begin reprise 2', den sekvensen der hun lener seg ut av vinduet og synger om at, jo, hun har jo mye å være takknemlig for, men ingen dør, og at det kanskje er like lurt å holde seg i tårnet. Jeg så DVD'en for ikke lenge siden, og den sangen er rett og slett borte. Jeg var skuffa. Lette etter den, men fant den ikke.

Mye mulig den er på deleted scenes. Jeg blir forresten ikke lei. Liker den filmen jeg.

Speaking of films, hvem husker 'Rock-a-doodle' fra 1991? Der hanen Chanticleer forsvinner fra gården, og gutten/kattungen Edmond, sammen med en hund, en mus og en fugl må dra til storbyen og finne ham igjen, slik at han kan få solen til å skinne og regnet til å stoppe?

Jeg hadde glemt den. Men i går snublet jeg over masse filmer av Don Bluth (btw en genial mann) og ble helt overhvelmet. Jeg elsket den filmen. Og jeg husker at jeg ville også bli forvandlet til en kattunge og dra på eventyr til storbyen. Det var kjedelig da gutten ble forvandlet tilbake til en gutt igjen. Mye kulere om han hadde blitt en katt, i min mening. Men ingen spurte tre-fire år gamle Anniken om det. Jeg var tre da den kom. Og fant epic mange ikke fullt så barnevennlige fraser da jeg så filmen i går, blant annet uglen 'The Duke' som spør seg selv "if I kill my nephew, would it be considered murder or charity?" - og den evige masingen fra uglene om "total annihilation", der de jakter på denne hunden, kattungen Edmond, musa og fuglen (en mugpie, tydeligvis, selv om woodpecker ville vært mer passende), og helhjertet prøver å drepe dem.

Jeg lo høyt av dette.

Tror ikke jeg lo like mye da jeg så den som treåring, men jeg har ingen minner om at det var skummelt, og ingen varige men. Såeh... pedagogisk barnetv, dere feiler. Kids i dag kommer til å vokse opp til å bli pyser.

Og de har missed out på omtrent ALT av gode barnefilmer som finnes i hele verden. Det gjør at jeg synes synd på dem.

Nå skal jeg gå og koste.

av og til må man bare fortelle en drøm til alle

2011-06-15T00:56:00.006+02:00

I de aller fleste tilfeller av drømmer klarer man ikke å huske begynnelsen. Jeg vet ikke om jeg lurer meg selv, men jeg tror faktisk jeg husker begynnelsen på det jeg drømte i natt.

En gruppe mennesker sitter på taket av en ubåt mens den flyter gjennom vannet. Jeg sitter på ubåten foran dem og legger merke til en lyshåret, vakker jente med spisse hjørnetenner. Hun snakker med en mann: faren hennes. "Stakkars henne," tenker jeg, "hun vet ikke at dette bare er et minne og at når hun skjønner det kommer han til å være død."

For i neste øyeblikk synker ubåten jeg sitter på under overflaten og den andre følger etter. Jeg trekker pusten febrilsk for å klare å holde den helt til vi stiger til overflaten igjen - men oppdager til min overraskelse at jeg kan puste under vann. Vannet er klart og mørkeblått under overflaten.

Så står jeg i fjæra (nord-norsk strand) og stirrer på stedet der ubåtene kom opp den dagen vi var på ubåt-safari og jeg kunne puste under vann. Mannen er død, han omkom fordi han ikke hadde mine egenskaper. Alene stirrer jeg på det mørke vannet.

Det neste som skjer er at jeg kjører bil, men klarer ikke bremse. Bilen skrenser. Før jeg satte meg i bilen og kjørte avsted kommer en jeg liker opp til meg.

"Anniken," sier han. "Hva er det du vil med meg? For jeg vet at du liker meg. Men hva er det du vil?"

Jeg, som aldri har måtte forholde meg til dette før, trekker på skuldrene. "Jeg vet ikke," sier jeg og er helt ærlig.

Han nikker. "Kom. Vi drar til byen. Vi tar en drink, og prater om dette. Kom."

Dermed er han plutselig sammen med meg i bilen, og jeg blir redd fordi jeg ikke klarer å bremse. Til slutt krasjer jeg i et stråhus. Vi går ut av bilen og inn på en markedsplass. Der møter jeg en trollkvinne, som stopper meg og sier alvorlig "Du har tre sjeler i deg."

"Hva? Ta dem vekk!" Ber jeg, og hun legger hånden over den venstre armen min. Det er et magnetisk sug når hun drar ut den ene sjelen som ikke tilhører meg. Hun legger deretter hånden over kinnet mitt og rykker til. Denne gangen gjør det veldig vondt når sjel nummer to forsvinner, og overrasket gnir jeg meg på kinnet. Så skjønner jeg at den tredje sjelen er mannen som døde i ubåtulykken. Den får hun ikke lov til å fjerne. Før jeg går sier hun "du er full av fremmede energier."

Jeg ringer på et hus. Der bor de etterlatte etter mannen som er død. Jeg kondolerer når de åpner, og får komme inn på besøk. Huset har fine, gammeldagse møbler og rød veggtapet. De som bor der er plutselig japanske.

Jeg kjører bil igjen, denne gangen på en vei som snart blir utsatt for flom. Moren min har kommet seg i sikkerhet, og jeg må stanse bilen for å løpe etter henne. Jeg vet at hun er trygg, men hun vet ikke at jeg er det. Over en bakkekam ser jeg henne. Plutselig er jeg en liten jente i en rød kjeledress. Moren min blir så lettet av å se meg. Hun er ikke min ordentlige mor, for jeg er adoptert, som barna i det store huset med de gammeldagse møblene. Skogen er full av vann.

this is the life - before - fordi noen ganger er man nødt til å se tilbake

2011-06-14T23:53:00.005+02:00

Because sometimes a small part of you is enough to keep me going. Du er vakker.

Dette er Muriel. Han har blitt et år eldre siden bildet ble tatt, men ser fortsatt like ung og sprek ut. Han bor nå sammen med Lua i et arrangert ekteskap, og er den snilleste jeg kjenner. Han sier sjelden noe, men når han først prater, sier han ting som betyr noe.

Jeg savner den tua og blir antagelig aldri å se den igjen. Det gjør meg tung i sjelen.

Jeg var yngre og flink til å leve livet mitt.

Fordi a scene could be much more to remember than the play itself.

Minner er så fine.

hey there delilah, this ones for you

2011-06-14T23:11:00.003+02:00

Jeg fant en sånn liste som alle hadde før på nettby og blink og sånt, en slik man gjør bare for å sløse bort tid! Jeg ble så fascinert at jeg måtte gjøre det den sa.

1. Put your music player on shuffle.
2. Press forward for each question.
3. Use the song title as the answer to the question.

how do you feel today?
Summer, Highland Falls
what's your outlook in life?
Bleed It Out
what does your family think of you?
I Dreamed A Dream
what do strangers think of you?
House On A Hill
how is your love life?
Welcome To Chicago
how will your love life be in the future?
All I Want For Christmas Is You

will you have kids?
Drop Dead Gorgeous
are you good at school?
Wolf and Raven
will you be successfull in life?
Angels
what song should they play on your birthday?
Escapism
what song should they play in your funeral?
Don't Jump
the soundtrack of your life?
Bad Romance
you and your bestfriend are?
Monster
happy times:
White Horse
sad times:
Viva La Vida
every day:
United States Of Eurasia
for tomorrow:
Agitated Screams of Maggots
for you:
Closer To The Edge
what does next year have in store for me?
Kryptonite
what do I say when life gets too hard?
Repetition of Hatred
what song will I dance to at my wedding?
I don't Love You
what do you want as a career?
Ryoujoku No Ame
your favorite saying?
Mother Knows Best
how will I die?
Innvandrere I Norge
the song that you'll put as your subject?

Hey there Delilah

Ryoujoku no ame betyr forresten "rain of insults". Tror jeg. Japansken min er 98% fraværende når det gjelder oversettelser, så jeg måtte google det. Egentlig har jeg ingen japansk i det hele tatt, siden jeg bare forstår enkeltord, og ingen sammenhenger. Fin jobb, det da, å fornærme mennesker til vanlig. Me gusta.

inspired

2011-06-14T23:01:00.001+02:00

why is hope so goddamn hard to kill

tidsfordriv

2011-06-13T21:03:00.004+02:00

Snublet over en tråd der folk forteller det verste de har gjort i fylla (ingen av disse tilhører meg). Dette var faktisk til tider morsom underholdning, så jeg deler like gjerne et par av historiene:

- Satt og fikla med et eldgammelt gevær før jeg rett og slett skøt meg i magen.Traff heldigvis ingen indre organer.

-Jeg har en stygg uvane som går ut på å gi bort visa og førerkort i fylla. Er uten både førerkort og visa per dags dato, etter at jeg ga bort alt sammen i påsken. Aner ikke hvor det er nå.

- Jeg presterte å løpe over veien akkurat idèt en taxi kom kjørende i full fart. Veien var isbelagt, så bilen klarte ikke å bremse. Det smalt, og jeg lå og kavet oppå panseret. Da jeg kom meg på beina igjen, presterte jeg å stikke huet inn i vinduet på taxien for å spørre sjåføren: "det var ikke du som kjørte meg ned?"

- Jeg tok med den store motoriserte gressklipperen til en kompis inn til han og klippa gulvteppet.

- Våknet opp 11 mil unna der jeg begynte å drikke.

- Våknet opp 10 mil unna der jeg begynte å drikke.

- Våknet opp på hurtigruta sammen med en gjeng tyskere.

- Heiv sofaen til kompisen min ut av tredje etasje mens den brant.

- La tre middels store raketter i en ovn, tente på og lukket døra på ovnen.

- Satt oppe i et tre, mens jeg trodde jeg var ei ugle.

- Kasta et kunstverk til 150.000 på havet.

- En kompis av meg stjal en gravstøtte, gjemte den under hodeputa og lo høyt hele resten av kvelden mens vi spilte Tomb Raider.

- Jeg spydde en gang ut av et vindu. Det vil si, jeg trodde det var et vindu, men det viste seg senere å være et bilde som hang på veggen.

- Pappa kom og hentet meg, og da begynte jeg å slå løs på ham og rope "jeg vil ikke inn i automobilen"

- Jeg angrep en grønn papirsøppeldunk, heiv alt sammen av innhold ut på en bilvei, krabbet inn i søppelboksen og sovnet der.

- Gnidd meg i kjeften med en dasskost.

- På veg hjem fra en utekveld i militæret på Setermoen fant jeg en ulåst bil med nøklene i. Jeg hoppet inn på kødd, men plutselig hadde 4 medsoldater hoppet inn og foreslo at vi skulle kjøre til Tromsø. Dessverre syns jeg dette var en god idé. (Høre til historien at de faktisk kjørte til Tromsø, fylte tanken full og kjørte tilbake ettersom det var lite å finne på der klokken fem på natta, og parkerte bilen der de fant den. Sjåføren hadde ikke lappen. For de som lurer, Setermoen - Tromsø er en kjøretur på godt over to timer.)

- Jeg og en kompis invaderte et lanparty og bestemte oss for å kappe ledningen til internettet som befant seg på taket og kastet deretter stein på lan-deltakerne som skjelte oss ut fra bakken. Politiet dukket opp, men vi hadde dratt opp stigen som vi brukte for å komme oss opp på taket. Kompisen min brøt til slutt sammen og gjorde en "deal" om å komme ned for den nette prisen av to nystekte tacobaguetter (ble svartmarja på ham). Jeg dro stigen opp igjen, og har i ettertid fått vite at jeg kom med absurde krav til politiet; ba blant annet om pizza, pils og et helikopter.

- brent skoene mine, skrudd ned et titalls veiskilt (på en kveld), trillet meg selv hjem i en handlevogn med pinne, og tatt med meg gituarherogitaren på byen og holdt konsert.

De fleste eierne av disse fyllahistoriene var mannfolk, så nå lurer jeg på om kvinnfolk er kjedelige fyllasvin? Fo shizzle? Jeg vil ikke være kjedelig. Den som klarer å motbevise at kjerringer er kjedelig på fylla, skal få en pils av meg.

Blant egne historier liker jeg spesielt den der jeg og Aurora haiket med brøytebilen hjem. Jeg utgir meg ofte for å være utlending. Har skjelt ut politiet. Har stjålet sprit fra barskapet hjemme (som den eneste av mine søsken, plutselig er jeg ikke så kjedelig mer. Eller? Jo, litt.) Tortuga Docks. Hmm... Dette gjør meg ikke særlig mye mer attraktiv. Stjal en gang en handlevogn og kjørte ei venninne rundt i den. Noe særlig sprøtt eller helwacko har jeg ikke gjort. Men jeg har kjørt rattkjelke til byen. Det var ganske kult og veldig morsomt.

Jeg er visst kjedelig, jeg også.

Bare for ordens skyld: Jeg synes ikke det er kult å fyllekjøre. Hvis du fyllekjører, kan du anse min respekt for deg som tapt.

Ellers er det gøy å høre syke historier om ting man har gjort i fylla.

fire bugg og en kokkakola

2011-06-13T19:30:00.007+02:00

Sommeren 2006 var en av de fineste somrene jeg har opplevd i Tromsø. (Det kan hende jeg tar feil, at det var 2007. En av dem var i hvert fall helt SINNSYK varm og deilig.) Siden den gang har sommeren vært noe man gikk og ventet på, noe som ikke kom før de siste dagene i august, der et lite solgløtt blafret forbi og det plutselig var høst igjen.

Bortsett fra denne.

Denne sommeren er fantastisk. Den er episk. Den er en ekte sommer.

Det er 13. juni, og jeg sitter og soler meg klokken halv åtte på kvelden. Skille har jeg også fått, av å ha sittet her i knapt en time. Jeg så ikke en dritt på pc-skjermen i stad, så akkurat nå sitter jeg med ryggen til sola. Lur, er jeg.

Før har jeg uttalt at jeg ikke liker sola. Men jeg kjenner at jeg gjør det nå. Jeg er flink til å ombestemme meg, tror det må være en av mine bedre kvaliteter. (brb, må gå og hjelpe en veps som sitter fast i vinduet inne. Ikke de smarteste, disse vepsene.)

Back! Den var så elskverdig å si tusen takk også. Søteste vepsen jeg har møtt. Anygays.

Jeg kjenner at jeg elsker (denne) sommeren. Jeg har begynt å like dem for fullt, disse varme årstidene som stadig kommer tilbake (eller ikke, har jo nettopp nevnt noen få som ikke helt kvalifiserte), som gjør verden grønn og himmelen lys. For her nord har vi midnattsola, som lyser opp verden vår døgnet rundt. Egentlig er det den samme sola man ser til vanlig, men ikke si det til noen, da mister vi sikkert et par hundre (amerikanske) turister.

Midnattsola blir man ikke særlig tanned av, men ingenting slår å for eksempel våkne opp midt på natta og ikke ane hvilken tid det er på døgnet, eller å sitte ute laaaaangt uti de små og etterhvert store timer og pilse. Det er for eksempel fint å ikke trenge lommelykt også. Uten at jeg vet hva jeg skulle brukt den til. Har aldri eid en lommelykt, tror jeg. Men jeg drømte om en i natt. Lommelykt: end.

Jeg skal bestille flybillett til Oslo etterpå, og før juni er omme skal jeg søke om visum. Deretter har jeg gjort alt klart til takeoff 24. august, destination Australia. Det. Kommer. Til. Å. Bli. Episk. <3

Visste dere at sol lukter helt fantastisk? Hud som har blitt solbrent eller vært ute i sola lukter helt himmelsk, synes jeg. Jeg lukter slik akkurat nå.

Det har dessverre begynt å bli kjølig, men ikke så rart med tanke på hva klokka er og hvor i verden jeg befinner meg. Jeg antar det er en fair pris å betale for fantastiske dager med 1oo% finsommervær.

Funfact of the day: Hvis du kveler noen med en pute, holder det ikke å holde puta der i 30 sekunder, slik det gjøres på film. Gjør man dèt, vil personen man forsøker å drepe begynne å puste igjen. Jeg synes å huske at noen en gang fortalte meg at puta må holdes der i over to minutter. Kanskje til og med tre. Men det er en mulighet for at det er dumt av meg å komme med drapstips på bloggen min... I might just delete this afterwards.

E-strengen røyk i dag da jeg satt og stemte gitaren. Det var veldig dårlig gjort, og jeg ble veldig lei meg, for da kan jeg jo ikke spille alle akkordene jeg øver på. Hvordan i alle dager fikser man sånt? Det er i grunn et spørsmål jeg vet svaret på, men i fortvilelsen må man spørre. I frykt for å virke veldig dum. For jeg vet hvordan man fikser det. Bare ikke... hvordan. OKAY! Jeg har aldri gjort det før. Men kanskje pappa kan fikse det? *engleansikt* Jeg er smart nok til å gå i butikken og kjøpe en streng, men å feste den kan bli vanskelig.

Jeg vurderer å ta pc'n med meg og gå inn, for jeg ser ikke en dritt av det jeg skriver/har skrevet lengre. Jeg snudde meg mot sola igjen, shø. Hva gjør man ikke for å få fregner i trynet! Nyt været, godtfolk i Tromsø og omegn (les: resten av Nord-Norge); kanskje har vi snart brukt opp finværet, og da kan vi ikke lengre le av "østlendingan" som regner bort (bokstavelig talt). Så vil du ha fint vær? HUT DÆ UT!

Sommer-Annix, out.

it's time

2011-06-06T13:16:00.005+02:00

Something has changed within me - something is not the same

I'm through with playing by the rules of someone else's game

Too late for second-guessing, too late to go back to sleep

It's time to trust my instinct, close my eyes - and leap

It's time to try defying gravity

I think I'll try defying gravity - and you can't pull me down!

I'm through accepting limits - 'cus someone says they're so

Some things I cannot change, but till I try I'll never know

Too long I've been afraid of, loosing love I guess I've lost

Well If that's love, it somes at much too high a cost

Kiss me goodbye, I'm defying gravity

So if you care to find me, look to the western sky

as someone told me lately "everyone deserves a chance to fly"

and if I'm flying solo, at least I'm flying free

To those who'd ground me, take a message back from me

Tell them how I am defying gravity

I'm flying high, defying gravity - and soon I'll match them in renown

And nobody in all of Oz, no wizard that there is or was, is ever gonna bring me down!

egotrip 2

2011-06-05T15:07:00.003+02:00

Jeg er svært kresen på mat. Jeg liker ikke tomater, men ketchup er ålreit. Poteter er stygt, potetmos ikke så stygt. Brokkoli er ikke mat. Det er gift. Gift som er bra for deg. Men jeg liker det overhodet ikke. En gang lurte Oda meg til å tygge en omega3-kapsel. Det gjør jeg aldri, jeg gjentar aldri(!) igjen. Det er første gang jeg såvidt har unngått å kaste opp etter å ha spist noe (uten å være syk). Jeg kaster omtrent aldri opp. Siden tolvårsalderen tror jeg at jeg har kastet opp tre ganger. Maks. Den ene gangen var jeg døddrukken. Jeg hater å kaste opp.

Jeg er ikke imponert over 3D-effekten på kino.

I det siste har jeg begynt å få noe som ligner på utslett på fingrene. Det ser mest ut som brannsår, og det stikker. Jeg aner ikke hva det er.

Jeg liker å tro at jeg har høy smerteterskel. Jeg vet ikke om jeg har rett, for jeg har på en måte ikke noe å sammenligne med.

Jeg er veldig fornøyd med hårfargen og øyenfargen min, og jeg er veldig takknemlig for at jeg ikke trenger briller. Min største frykt er at jeg må begynne å bruke briller. Jeg tror jeg heller vil bli bitt av en edderkopp. Og jeg er redd dem også.

Jeg har så vidt jeg vet ingen fobier. Det ligger ikke for meg å gå rundt og kaste bort tid på å være redd for ting. Bortsett fra briller og edderkopper. Men de er jeg bare redd i det øyeblikket jeg ser dem. Jeg er forresten ikke redd briller, det ville vært rart. Jeg er bare redd det skal skje noe som gjør at jeg må bruke dem. Men nå er jeg ferdig med å tenke på det, for ellers kaster jeg bort tid.

Jeg er veldig glad i å sove, for jeg drømmer så mye morsomt. Jeg liker veldig godt å prøve å tyde drømmene mine også. Det er ikke alltid det går like greit. (Jeg har ikke så mye å sammenligne med der heller, ettersom jeg ikke vet om det som står på nettet er fakta eller ikke.)

Siden jeg jobber på en kino går jeg på kino mer enn gjennomsnittet. Det er likevel ikke ofte, men gjennomsnittet er visst fire ganger i året. Den siste filmen jeg så er X-Men: First Class. Filmer jeg liker veldig godt er Pirates (alle fire), Chihiro - Spirited Away og Howl's Moving Castle. Studio Ghibli har mange slagere jeg godt kan se om og om igjen uten å bli lei. Jeg liker ikke klissete kjærlighetsfilmer, eller filmer som handler om hverdagslige ting. Det er kjedelig. Jeg kan heller leve mitt eget liv i stedet for å bruke timevis på å se dramatiske skildringer av andres.

Jeg liker heller ikke bøker som handler om slikt. Det er også kjedelig.

Jeg liker ikke å kjede meg.

Nå skal jeg dra hjem fra jobb og skrive mer på boken min. Forhåpentligvis klarer jeg å fullføre den snart, slik at jeg kan begynne på nummer to. Jeg er nemlig veldig inspirert for tiden.

egotrip

2011-06-05T14:19:00.004+02:00

Jeg liker å snakke om meg selv. Jeg liker også å skrive om meg selv. Jeg liker å tenke på ting som jeg kan (ikke så mange) og ting som jeg er (ikke så mye). Så det tar vanligvis ikke lang tid, og det går ofte i det samme.

Men jeg liker det likevel. Alle liker jo å snakke om seg selv. Du er en løgner hvis du sier at du ikke gjør det.

Så i dag skal jeg spy ut masse funfacts om meg selv.

Jeg liker ikke Cola, fordi mengden sukker i den gjør tennene mine helt jævlige i flere timer etterpå. For tiden drikker jeg mest vann.

Jeg blir lett bilsyk, sjeldent når jeg kjører selv, men det har faktisk skjedd. (Nå har jeg tenkepause mens jeg prøver å komme på hva jeg kan skrive om meg selv. Det er ikke så lett.)

Jeg leser ikke så mye bøker lengre. Men jeg har lest Harry Potter, Twilight, Percy Jackson og His Dark Materials-seriene. Jeg har ikke lest Ringenes Herre. Den siste boken jeg leste var Coraline av Neil Gaiman. Den var skummel.

Jeg ser ikke skrekkfilmer, for da blir jeg så redd at jeg nesten ikke får sove.

Jeg har av og til "søvnlammelser", en tilstand der du våkner midt på natten, men kroppen din sover fortsatt. Det er noe som mennesker har opplevd gjennom alle tider. Før i tiden trodde man at når det skjedde, var det ett sikkert tegn på at en demon (også kalt incubus) prøvde å ha samleie med deg. However, hver gang det skjer med meg, tror jeg at noen prøver å stjele sjelen min. For det er veldig skummelt å våkne og oppdage at du hverken klarer å røre deg eller si noe, uansett hvor mye man kjemper. Det beste å gjøre i en slik situasjon, er å slappe helt av og sovne igjen.

Da jeg var 17 hadde jeg en opplevelse der jeg trodde jeg så djevelen selv. Jeg er til dags dato usikker på hva jeg så, men siden jeg ikke er særlig kristen, kan det ikke ha vært djevelen. (Hvis han eksisterer, gjør visst gud det også...)

Jeg tror det finnes mye mer mellom himmel og jord enn det mennesket noen gang kommer til å få vite.

Jeg skriver en bok som snart er ferdig. Den kan muligens klassifiseres som science-fiction.

Jeg har planlagt flere oppfølgere og håper jeg klarer å samle nok konsentrasjon til å gjennomføre dem. (For jeg lover at de er skikkelig bra!)

Jeg skal nå tenke litt mer over ting jeg kan/gjør/er og prøve å skrive enda et morsomt innlegg om det.

Jeg har forresten nesten bodd over hele Tromsø, jeg mangler bare Stakkevollan, den røde byen, Kvaløya og Kroken (men har ingen planer om å fullføre sirkelen).

one short day

2011-05-29T00:08:00.004+02:00

Jeg sitter og ser utover havet, og klokken er 00:09 på en søndagsnatt. For en herlig følelse.

Jeg er ingensteder og akkurat der jeg skal være, fri som aldri før, uten bekymringer.

Møblene er plassert på plassen sin, pizzaen er laget, og jeg skal ikke på jobb før tirsdag (hvis ikke jeg må jobbe ekstra i morgen, men den sorgen tar vi når den kommer).

Det hele koker ned til den tingen jeg antagelig favoriserer mest, den følelsen og tilstanden jeg tror jeg elsker mer enn noe annet: Frihet.

Røvet for den, er jeg ikke meg selv. I den, er jeg alt jeg vil være.

Og der var den, tanken om at alt kommer til å gå bra. Noen ganger dukker den bare opp i hodet mitt, og er borte like fort som den kom. Men jeg vet at det er sant. Jeg har tro på det.

Selv om det mange ganger er veldig vanskelig å huske på det.

Havet og himmelen er så vakre i natt. Jeg blir inspirert til å leve. Når tiden tikker og går, og du tar farvel med flere og flere øyeblikk, er det viktig å fylle på med slike som dette. Sett deg ned ved kjøkkenbordet en sommernatt, når havet ligger speilblankt og solen smiler bak fjellene. Kjenn på hva det gjør med sjelen.

Jeg anbefaler også, for eksempel før man skal sove, at du lytter til hjerteslagene dine. Ligg så stille at du kan føle hjertet slå (det er mye vanskeligere enn man tror). Jeg ble veldig takknemlig da jeg plutselig en dag følte det. Flinke hjertet mitt. Det slår for meg, og bare meg i hele verden. Det er mitt til odel og eie.

I think I'm in love with it.

Vel. Man skal ikke sove bort sommernatta. Ho e førr lys te d.

buckle up, reload 80% complete

2011-05-28T17:14:00.005+02:00

Da jeg våknet i dag, bestemte jeg for at nok er nok. Begeret er fullt. The show's over. Kaken er oppspist. Filmen er ferdig. Ølglasset er tomt.

Action was required.

Jeg skapte en boks, i mitt stille sinn. Den er veldig fin, med enhjørninger, landskap og vakre mennesker på og er laget av metall. Metall, der treverk er utsmykningen, slik at metallet skinner gjennom som et speil. Boksen er ganske stor. Oppi den puttet jeg alt som gnager meg, alt som ikke er OK, alle ubesvarte spørsmål og alle ønsker om at ting hadde blitt annerledes. Den er litt som Pandoras eske. Så lukket og låste jeg boksen.

Den står på bestemor loft, for der er jeg sjelden.

Som i sangen jeg skrev for noen år siden;

"Æ hente mæ nytt mot, nye drømma og håp."

Så håper jeg for gudenes skyld at låsen på den boksen holder. Ellers har jeg en høne å plukke med låsesmeden.

sjekk ut Tranc3producer på YouTube!

2011-05-23T17:01:00.004+02:00

http://www.youtube.com/user/Tranc3Producer?feature=mhum

Følg linken, trykk subscribe og hør på musikken. Du må gjerne gjøre det i omvendt rekkefølge, eller i den rekkefølgen du ønsker.

Personlig liker jeg sangen som heter "Energy". Komponisten er 14 år gammel og verdens søteste lillebror. Så jeg promoterer i vilden sky, ofc! Don't judge the book by it's cover now, guys.

makeover og et par hete tips

2011-05-23T16:30:00.005+02:00

De svarte krokodillene er mye bedre enn de oransje. Dette er noe ikke mange vet. Men neste gang du skal spise krokodiller, anbefaler jeg de svarte. Definitivt.

YAY for MAKEOVER.

Jeg ble lei av emobloggen. Nå vil jeg at det skal være dag. Det skal være dag og sommer. For det er faktisk sommer. Jeg ble så inspirert av å se ut av vinduet i dag at jeg tror jeg skal gå på tur i fjellet på onsdag. Før sommeren er over, liksom.

EDIT: Nå har jeg avtalt at jeg, Kate og Rut skal gå tur i Tromsdalen på onsdag. Det er så godt som fjell, spør du meg.

I morgen har jeg fri, og jeg skal bruke fridagen min til å kjøre flyttelass og rydde og sånne kjedelige ting. Og kanskje se en film? Har blitt helt hekta! Jeg har gjenoppdaget gleden ved å se film, det er fantastisk avslapning. Jeg gjør det gjerne alene, det er i grunnen best, for da kan jeg se filmer jeg har lyst å se. Akkurat nå går det i Studio Ghibli-filmer, og jeg mener dette seriøst: Mange av de filmene burde være på resept. De får deg til å drite regnbuer og spy glitter, du glemmer alt som heter sorg og bekymringer og alt du ser i timevis etterpå er stjernestøv og rosa drømmeskyer det aldri regner av.

Just saying.

tortuga docks got the best of me

2011-05-22T19:46:00.003+02:00

Nå har jeg muligens overgått meg selv. Kanskje.

Jeg har vondt under den ene foten, blåmerker på låret og fingrene og har et kne som ser ut som det tilhører en femåring som ikke helt har lært å sykle. Hvorfor? Jeg aner ikke.

Kvelden i går (etter midnatt-ish) er et mørkt hull. Det er navnet på den serien der alt er mørkt og folk ikke ser noenting, Total Blackout. Kvelden i går er Total Blackout.

Selv om jeg husker noe. Jeg husker at jeg kom til Tortuga Docks. Sa hei. Etter det husker jeg at jeg kysset noen (litt uvisst hvem og hvor mange), danset, drakk av drinker og flasker som ikke var mine (uvisst innhold), gikk amok med noen pølser (snacksmat..eller noe),og det beste av alt var at da jeg kom hjem (etter å ha klart meg ned til taxikøen og snakket med noen, uvisst hvem, men jeg kjente ham godt, tydeligvis) lå nøklene og telefonen min igjen i Tortuga Docks. Hvordan kommer man seg inn da?

Selvsagt vekker man husverten. Litt kleint da jeg husket på det i morgest, det begynner å gå over nå. Nei, vent, jeg ombestemmer meg; det beste var faktisk da jeg våknet klokken 10:47 og skulle vært på jobb, fresh og klar klokken 10:30, og skjønte at telefonen min var borte. Hvordan ringer man taxi da?

Jeg kan fortelle deg at det er vanskelig. Og idag er en søndag, ergo; det går ingen busser før 12:30 på formiddagen. Men, løsningsorientert som jeg er, sprang jeg ned til hovedveien med intensjon om å praie en taxi.

Etter å ha stått der som en idiot i noen minutter, forstod jeg at det kanskje ikke var den beste løsningen, siden jeg ikke hadde sett en eneste taxi til da. Så jeg sprang opp igjen, og gjorde det eneste jeg kunne gjøre. Nei, jeg gjorde èn av de to tingene jeg kunne gjøre. Jeg hadde ikke tenkt til å gå, så jeg syklet. Jeg syklet som en vind herfra (Lunheim) til Skjærnes kiosk ved brua, løp inn og spurte om han kunne ringe etter taxi til meg. Det gjorde han, og jeg ankom jobben 11:50.

Klokka er snart 21.00, og jeg tror jeg er edru nå.

"mortal dream"

2011-05-21T00:40:00.004+02:00

Litt poesi fra Lille-Anniken anno 2005-2006. Fra den tida jeg eide epic inspirasjon og var flink å skrive dikt/sangtekster. Nå er jeg bare flink til å skrive bok. Tror jeg. Håper jeg!

"I dreamt of angels, safe and warm

I dreamt of eagles, above the storm
I dreamt of mortals, living in peace
I know there’ll come a time when all pain will cease

The nightingale sung his song for me
Just for me, so that I could see
The beauty of it all

In the garden of memories I wandered alone
What he did turned my heart into stone
Every flower here are so tired and frail
They all have a story, an ocean to sail

This silent place of mortal dreams
Won’t hear their prayers and mournful screams
There was a beginning, there’ll be an end
They’ll be there to watch us until then

The nightingale sung his song for me
Just for me, so that I could see
All the sorrow and pain

My dreams reach out to surround you all
Don’t worry
Heaven won’t fall"

everything is everything

2011-05-12T20:18:00.000+02:00

Så vidt jeg vet er stillingen 6-6 mellom Life og meg.

Jeg har telt.

Det var så vidt jeg klarte å utligne. Men jeg bestemmer, og jeg klarte det!

In your FA- jeg burde slutte med det der. Life liker det ikke.

untitled II

2011-05-12T19:41:00.000+02:00

Jeg skal befri meg selv fra denne tilstanden.

Jeg skal aldri tilbake.

i wished for it

2011-05-09T22:34:00.000+02:00

And it happened! Jeg fikk sykkel til sommeren. <3

Så nå skal jeg sykle!

rated: everyday.com

2011-05-09T17:00:00.003+02:00

I går gikk brannalarmen. Det var min feil.

I dag spiste jeg vaniljekesam og laktosefri yoghurt til frokost, med en hjemmelaget nøtteblanding oppi. Tror det må være den mest kreative frokosten jeg har vært borti, og helt siden jeg oppfant den i forrige uke, har jeg spist det nesten hver dag. Unntatt i helga. You see, that's the problem: jeg finner en oppskrift, og lager den ihjel. Og så blir jeg lei. Men jeg synes enda det er godt med vaniljekesam og laktosefri yoghurt med nøtteblanding. Så jeg skal prøve å ikke spise det hver dag.

Muriel har begynt å prate mye, det synes jeg er bra. Det betyr at han er glad (tror jeg). Og Lua prater like mye som hun alltid har gjort. Men en av dem lager av og til veldig rare lyder, det høres ut som et menneskes mage som rumler. Så jeg lurer på om de er sultne, eller om det faktisk er noe galt med dem. Tror ikke det er normalt at et marsvin lager menneskelyder. Det er så vidt jeg vet Lua som lager denne lyden. Får vel ringe noen og høre hva de har å si.

Nå skal jeg legge ut stuff på finn.no. Wish me luck.

rated: RE:

2011-05-07T19:42:00.003+02:00

JEG SKAL TIL AUSTRALIA I AUGUST FOR HELVETE.
JA, jeg gleder meg!

Men i går møtte jeg en norsk godklump med åtte bein som kravla tyve centimeter fra hodet mitt. Det førte til en hel operasjon for å få jævelen ut, og etter vel ti minutter kunne jeg puste lettet ut.
However.
Da jeg så den, ble jeg dritredd, for å si det rett ut. Og jeg kjenner at Australia KANSKJE ikke er HELT the place to be når man er meg og ikke klarer å drepe edderkopper. For jeg dreper dem ikke, jeg bare hiver dem ut av vinduet. Det kan bli et problem. Og den delen av Australia gruer jeg meg noe helt jævlig til. For denne edderkoppen var faktisk kjempesnill. Den var ikke rask, den freste ikke, hoppa ikke på meg, løp ikke sin vei; den var rett og slett ganske treig og chillaxe, og holdt sg der jeg kunne se den.

Bortsett fra edderkoppene, maurene, vepsene, blodiglene og kakkerlakkene gleder jeg meg som en liten unge.
For jeg skal faktisk down under, jeg har sendt signert kontrakt til Gateway og har så godt som status som student hos dem.
Jeg, student, down under.

DAY BY DAY. GREIT.

the greatest thing you'll ever learn

2011-04-02T21:37:00.002+02:00

Det er som et vakkert minne, et du lengter tilbake til. Det er som følelsen av å mestre noe. Som følelsen av å gjøre noe riktig, å høre til. Dere hører sammen, like sikkert som at elven finner havet, månen står opp og solen går ned. Man ser hva som betyr noe, man glemmer det vonde og vanskelige, og husker å puste. Man har bare gode ord å gi, bare gode tanker å tenke. For sammen med den ene som gjør livet ditt verdt mer enn alt annet til sammen, så er verden et vakkert sted. Tanken på at hun skal ha det vondt, gir meg vondt. Tanken på at hun ikke er her mer, er uutholdelig.

Men jeg tror og håper at hun vet det, innerst inne, at jeg aldri kan forlate henne på samme måte jeg kan forlate andre. Hun er den vakreste jeg vet om. Hun er min beste venn. Uansett hva jeg møter på min vei, kan nok ingen noen gang overgå det vi har og har hatt.

Dette er en påminnelse om å huske på hva du har, og verdsette det for det det er verdt.

Jeg er ikke spesielt rik. Jeg har ikke mange penger, ikke fine ting i mitt eie, og ser ikke spesielt attraktiv og vellykket ut. Men det jeg ikke har i materielle ting, veier jeg opp for i ting som faktisk betyr noe. Den familien jeg har er gull verdt, mer enn gull verdt, den finner du ikke maken til om du leter i hundretusener av år. Mine små firbente venner er mitt selskap, min underholdning, de gir meg trøst og vilje til å stå opp om morgenen.

Mine store firbente venner gir meg stadig en god latter, gode tanker, og spesielt den lille gule.

Den lille, gule vil alltid være min favoritt. Og det bildet er et av mange som minner meg på hvor vakker hun er.

jeg ønsker meg sykkel til sommeren

2011-04-02T19:00:00.007+02:00

Cougar Town er satt sammen av veldig tilfeldig humor og hendelser som ikke er morsomt. Anbefales ikke.

Takk til Mega på Domus som reddet dagen min i dag! Jeg kjøpte ÈN ting, og klarte å gå fra den. Men jeg dro tilbake, og de husket meg. Det var fantastisk. Det var det beste som har skjedd på... to uker, tror jeg. Eller to år, kanskje.

Jeg har glemt hva jeg skulle blogge om. Det skulle være skikkelig fint og tankevekkende. Men jeg er bare så trett for tiden. Jeg har veldig lyst til å skrive mer på boka mi, men er så trøtt at jeg tror jeg må legge meg ned og dø litt. På sofaen, siden senga mi er klissvåt etter at det begynte å regne på soverommet og kjøkkenet i går.

Det har ikke skjedd mye bra i det siste. Ikke noe av det jeg har gjort har jeg gjort med letthet. Men på Nille har de påskeegg til bare en krone, så hvis jeg skulle ha kjøpt et påskeegg, så ville jo det vært... en gladnyhet.

Jeg ville kjøre til bardu eller lyngen i dag, men selvfølgelig var det ingen som kunne jobbe for meg.

Jeg skal skrive mer om amulettbærerne idag, hvis jeg klarer å samle meg nok til å ikke falle i koma.

Det er lørdag i dag, og jeg har mine ullsokker på. Ølbrillene har jeg lagt bort for en stund.

cornsausage

2011-04-01T22:28:00.005+02:00

“Kom igjen, Joe!”

Hun var allerede et par etasjer over ham.

Han nølte, han hadde aldri vært særlig flink å klatre, men det var enten det, eller å møte et uvisst antall fiendtlige, interenergiske vesener. Han hoppet opp på en stol og klarte på et eller annet vis å få seg opp til neste balkong.

“Hvor mange etasjer er det?” Ropte han opp til henne, som nå var langt over ham.

“Tyve!” ropte hun tilbake. Det virket som om hun hadde gjort dette før ut i fra farten å dømme, men tanken var helt absurd. Han antok at hun rett og slett var en god klatrer.

Hun forsvant omsider over toppen av bygningen. Joe, som var i dårligere fysisk form enn henne, tydeligvis, var nødt til å stoppe og hvile seg. På rekkverket av en balkong prøvde han av hele sitt hjerte å verken se ned eller tenke på hvor høyt oppe han var. Han stirret i stedet inn stuevinduet til et par som så på TV. De satt med ryggen til ham, heldigvis, og han misunte dem. Så forskjellig kunne folk ha det, noen satt trygge hjemme i stuene sine og så på TV, mens andre klatret for livet. Han fortsatte.

“Joe! Går det bra? Det er helt utrolig, det er akkurat som om noe hjalp meg å klatre, metallet liksom klistret seg til hendene mine, det gikk jo som en lek! Joe!”

Stemmen hennes forandret seg, og hun skrek ut en advarsel. Joe snudde seg, og skjønte at de hadde fått øye på ham. Han skjønte at han ikke kom til å rekke det, han visste hva deres neste trekk var. Nok en gang eksploderte verden hans i smerte da lysstrålen traff ham, og han mistet grepet.

“Joe!”

Rakel’s skrik var om mulig enda mer skrekkslagen enn det han selv var, og han fikk et glimt av henne, langt der oppe, før han tumlet i lufta.

Verden suste rundt ham i mørke, lysglimt og rop, og han klarte å tenke overraskende mye mens han falt.

Asfalten ble unngått med et par meter, men han traff likevel gresset med en meget ubehagelig lyd. I samme øyeblikk mistet han bevisstheten.

været i tromsø

2011-03-05T11:16:00.006+01:00

Været i Tromsø er utrolig.

U-Trolig.

Jeg liker å si at Været i Tromsø har utallige utellelige personligheter, som det liker å få frem, helst alle på en dag. Aller helst kanskje alle på èn time, maks to.

Dagen før igår var bakken bar, og det som ikke var bart var holke (nothern norwegian word; meaning superduper eksepsjonelt glatt - SPEILBLANKT faktisk).

Og igår.

Snødde jeg inne og vi bodde once again i et winter wonderfuckingland.

Da jeg våknet idag var verden hvit og himmelen grå.

For et kvarter siden var det opphold. Nå er det snøstorm ute.

Været i Tromsø liker å gi oss innbyggere unevnelige lidelser, og elsker når vi river oss i håret og lurer på hvorfor i svarte ragnarokk vi fortsatt bor her.

Og vinden! For ikke å snakke om den forpestede vinden. Den er til å bli sprø av!

Men så kommer sommeren og the never-ending day, og vi tilgir den bitre, kalde, smertefulle og mannevonde vinteren. Likevel, når sommeren går mot slutten lengter vi igjen mot den vakre sneen, den kalde, klare lufta, stjernene og nordlyset. At least I do. For da har jeg glemt hvordan Været i Tromsø troller og gir oss ti måneder med kulde, slaps, holke, hagl, snøstorm og ruskevær.

Så I guess it has me fooled.

Jeg gleder meg til sommeren.

i wonder

2011-02-26T15:07:00.006+01:00

DAGENS ORD:

Slingringsmonn.

Jeg mener.. bare se på ordet. Si det høyt. Etter èn gang har du ikke anelse om hva det er du snakker om lengre.

Jeg vet det ikke til å begynne med liksom. What... Oh well.

Fortsatt på jobb! Da han i kontrollen kom på i morges spurte han om jeg ikke hadde gått hjem enda.

Jaja

Slingringsmonn.

i don't even...

2011-02-25T11:19:00.002+01:00

Oppdatering in the life of Annix:

Det nyeste innen "Anniken gjør ting hun ikke har gjort før" er nå på plass! Senest i går gjorde jeg noe eksepsjonelt, noe jeg aldri har opplevd maken til.

Jeg ble svimmel.

Nå snakker jeg ikke "ooh jeg har snurrer rundt og rundt på snurrestolen min, og jeg ble svimmel gitt", eller "ooh jeg reiste meg alt for fort og har tydelig jernmangel og ble derfor kjempesvimmel", neida. Jeg snakker ekte saker. Sånn svimmel der du totalt mister begrep om hva som er opp og ned, og verdenen plutselig går i slow motion.

Det hele var over på maks tre sekunder, men det var en veldig peculiar event.

Det som skjedde var at jeg sto og snakket med the OC, og så mistet jeg plutselig følelsen/kontakten med mitt venstre ben. Egentlig tror jeg at jeg mistet følelsen i hele min venstre side, noe som resulterte i at jeg - hadde jeg ikke gjenvunnet balansen i løpet av to av de tre sekundene - ville falt sammen som en sakkosekk. Jeg gjorde det nesten. Men fordi jeg har epic skills var det eneste som skjedde at jeg svaiet litt.

Nå har jeg forklart det i detalj. Er du ikke glad for at du leste dette?

Jeg gleder meg grenseløst over at det ikke er tak mellom oss og rådhuset. For da får jeg med meg alle konsertene de har på rådhuset, der lyden overdøver den andre støyen jeg til vanlig blir utsatt for, og jeg ikke hører hva kundene sier, og de ikke hører meg, og "musikken" aldri blir ferdig slik at jeg til slutt sitter i en krok og gråter fordi hodet mitt er på tur å implodere.

Grenseløst, I tell you.

Videre har jeg nå glemt hva jeg skulle skrive om. JEG KOMMER VEL PÅ DET SNART.

Siden jeg er på jobb og ikke har annet å gjøre.

Nei, selvsagt jobber jeg når jeg er på jobb. Det vet jo alle.

you know what they say

2011-02-10T21:14:00.003+01:00

I dag har jeg gjort noe jeg aldri har gjort før: Betalt en bot. I tillegg var det min første bot.

Men det er greit, for jeg har jo selv sagt at jeg gjerne vil gjøre ting jeg ikke har gjort før. Og det er faktisk gøy!

Men jeg trenger selvsagt ingen flere bøter, takk, når jeg åpenbart ikke har gjort noe galt.

Så det jeg lurer på er: (spoiler, har ingenting med bøter å gjøre)

Hvis jeg står i kø, og en fyr som egentlig gikk inn feil vei, men kom til køen før meg, sniker seg foran meg og jeg tenker "ja, bare gjør det din jævla idiot, jeg hater deg så jævlig hardt og håper du brenner hardt i-", WELL you get the point, gir det meg dårlig karma da?

Jeg har jo ikke sagt noe høyt, og jeg har ikke foretatt med noe for å forsikre meg om at han tar fyr, så er det bad? Jeg trenger noen annens opinion om the subject!

Fordi i følge meg selv er det helt greit så lenge jeg bare tenker det, og kanskje hvisker det lavt så personen(e) det gjelder ikke hører det. Og alle vet jo at meg selv er en pålitelig kilde.

Can't argue with meg selv.

Nå skal jeg skrive mer bok kthanxbye!

when will my life begin?

2011-02-10T20:17:00.004+01:00

SO.

Jeg har kommet til side 98 i boka mi. Hvis jeg tar med de to sidene jeg har som huskelapp er det 100. GOOD FOR ME.

Nå. Jeg skal fortelle om den beste filmen jeg har sett på kino i hele år. Men vent, tenker du; året har jo bare vart i to måneder? Nemlig, så da slenger jeg på det forrige året som gikk også!

Jeg snakker selvsagt om Disneys nye verdens-nest-dyreste-film, Tangled. Antagelig verdens nest dyreste på grunn av håret... Verdens nest beste er den i hvert fall!

Da jeg så den, skjønte jeg at jeg har glemt magien som finnes i verden i en god stund nå, og alt jeg vil er å dra min vei for å finne den.

Men man kan tolke den på flere måter.

Måte èn: (Når har forresten 'måte' blitt et slikt ord du ikke skjønner noe av fordi du har sagt det for mange ganger, for det skulle ikke så mange ganger til for at det skulle blir det. Right.)

Måte èn: Vær en tyv, backstab vennene dine, gjør kun selviske (det betyr egoistisk, sant?) handlinger og likevel få prinsessa og halve kongeriket. Bad karma, where areee yooooou?

Måte to: Ikke gjør som mora di sier.

Måte tre: Det er helt greit at du lyver til mora di, stikker av, teamer opp med en tyv, ødelegger en vanndemning, og dukker opp hos foreldrene dine etter 18 år, FORTSATT sammen med tyven, som btw har tjålet fra dem.

Måte fire: Følg drømmen din, selv om det bare er en liten, for noen ubetydelig ting, som å se lanterner bli tent og sendt til himmels. (Personlig synes jeg det er en fin drøm, man bør tross alt ønske realistiske ønsker.)

Måte fem: Ta det for det det er; måte fire, Disney, feelgood-everything, fantastisk musikk, ønsker og drømmer som går i oppfyllelse og eventyr for alle penga.

Jeg må innrømme jeg stilte meg litt kritisk til at foreldrene kjente igjen datteren sin instantly da hun returnerte hjem etter 16-17 år, MEN jeg velger å legge det fra meg og sluke alt som god fisk. Eller hvordan det uttrykket nå var.

Når jeg har fordøyd filmen i et par dager sitter jeg igjen med en enda større rastløshet enn før. Jeg er nødt til å følge drømmene mine snart, ellers vil jeg angre bittert resten av livet. Likevel er det bittersweet, fordi uansett hva jeg foretar meg kommer det aldri til å være like magisk som den verden Disney har skapt.

Og det gjør meg trist.

Barnet i meg vil aldri gi slipp på magien, og drømmeren i meg kommer aldri til å slutte å drømme. Veldig mange mennesker forstår ikke dette. "Det er bare en film", tenker kanskje noen. Men jeg er en av de som ser en slik film, og blir sittende i taushet etterpå, og gruble over hvorfor den vidunderlig verdenen ikke finnes så jeg kan bo der.

That's why.

So when will my life begin?

Unfortunatly it already has, and I missed it. Men det er aldri for sent!

Look at the world - so close, and I'm halfway to it
Look at it all - so big - do I even dare?
Look at me - there at last! - I just have to do it

Should I?
No.
Here I go...

Just smell the grass! The dirt! Just like I dreamed they'd be!
Just feel that summer breeze - the way it's calling me
For like the first time ever, I'm completely free!
I could go running
And racing
And dancing
And chasing
And leaping
And bounding
Hair flying
Heart pounding
And splashing
And reeling
And finally feeling
Now's when my life begins!

demotivational very

2011-01-24T23:23:00.003+01:00

Jeg skulle ønske jeg var en ninja.

Og hva er så kult med 71 grader nord? Hvorfor er ikke 100 grader nord kulere?

Fordi det finnes ikke.

I følge google earth.

Og nordpolen er fri for is. :(

Du vet du har vært for mye på failblog i det siste når svaret ditt på absolutt alt er "argument invalid".

argument invalid

2011-01-24T13:09:00.006+01:00

Få den ulovlige innvandreren ut av Norge ffs!

Og drit i å kom med flere ubrukelige unnskyldninger for å la henne bli. HVORFOR RESPEKTERER DERE IKKE LOVEN SLIK DEN ER?

Og i tillegg vil jeg gjerne bli spart for flere dritt-saker om det på internett, fordi det eneste jeg vil er å kaste henne ut, og jeg har NULL sympati for henne what-so-ever.

denne gjorde dagen i går til en morsom dag

2011-01-23T08:40:00.003+01:00

"Hitler, you lost something."
"What?"
"World War II."

Jeg lo høyt og lenge.

you wouldn't know

2011-01-23T00:53:00.004+01:00

Alle annonser, TV-reklamer, blader, filmer, stort sett alle medier som finnes i verden i dag sier dette: Overvekt er ikke pent, det vil vi ikke ha noe av. De har nulltoleranse for det.

Det samme har visst alle mennesker også.

Og vet dere hva?

Det er sant.

I min verden blir jeg minnet på dette hver dag. Og hver dag prøver jeg å gjøre noe med det.

Men jeg klarer det ikke.

Jeg prøvde veldig hardt å finne ut hvilken mat jeg kunne spise, men klarte ikke å huske en eneste matrett.

Jeg er such a failure.

Derfor, at the end of the day, er det jeg som er taperen. Det er jeg som sitter igjen med svarteper og dårlig samvittighet. Og jeg kommer sannsynligvis aldri til å klare å gjøre noe med det så lenge jeg lever.

This makes me want to kill myself.

XOXO, emoanniken

we deal, we deal

2011-01-23T00:16:00.003+01:00

Hva FAEN er problemet, Norge?

Er du en papirløs innvandrer, så er du i Norge ulovlig. Da har du ingen rett til å være her. Du har søkt, du har fått avslag. KOM DEG TIL HELVETE UT AV LANDET.

Kan folk drite i å blåse denne saken til epic proportions? Dette beviser bare hvor utrolig hjernedøde enkelte mennesker er.

Loven er lik for alle. Deal with it.

argument valid

2011-01-20T22:47:00.009+01:00

"I need it!"

"No, you don't need it. It's like me "needing" another bag; I already got one, haven't I?"

Godt argument.

from all of us to all of you

2011-01-13T20:19:00.003+01:00

Sånn at andre også kan dømme meg, antar jeg.

Her er det jeg bedriver dagene med, når jeg ikke er på jobb. Har tro på å endelig få fullført en bok! Jeg synes nemlig selv den er umåtelig spennende. Men det er vel bare meg, foreløpig. Og forhåpentligvis Vivian. *knis*

Enjoy this little utdrag (og takk til Ole Christian Rochmann aka the OC for ideen om et utdrag på my blog slik at alle (ingen?) kan lese hva boka handler om):

Senere den kvelden da han var på tur hjem, tok han seg tid til å nyte stjernehimmelen. Siden det var fredag, hadde han ikke innetid, og hadde vært hos Mike til sent på kveld. Han hadde alltid syntes morens regler var ganske strenge, og litt teite. Det var alltid så flaut å si til de han var ute sammen med at han måtte gå hjem klokken ti på hverdagskvelder. Men regler var regler, og moren hadde nok ikke tenk å forandre på dem med det første. Selv ikke om han fylte seksten bare om noen dager.

Han nærmet seg Herr Olsens hus, og uten å tenke seg om sakket han farten og stoppet et lite øyeblikk utenfor den lille porten. Han så på de mørke vinduene, og syntes huset virket litt skumlere nå enn om dagen. I forhold til nabohusene var stemningen så dyster. Hagen var stor og forvokst. Inngangspartiet sto tomt og gapende. Det var ikke tegn til liv noe sted, men det var nok fordi det var sent. Ravn snudde seg og gikk videre. Gamle folk la seg så tidlig.
“Hei,” hvisket Herr Olsen, og Ravn skvatt så kraftig at han ikke klarte å la vær å rope ut, og fant seg selv tolv skritt ute på veien før han skjønte hva som hadde skjedd. Han gispet etter luft og stirret på Herr Olsen, som sto og lo.
“Du er en spretten kar du, ja,” lo han, og ristet på hodet. Det så ut som han moret seg riktig godt.
Ravn kom med et fornærmet snøft, og kom seg tilbake på fortauet.
“Hva er det du driver med?!” hveste han. Han hadde trodd at det var unger som skulle skremme livet av gamlinger, ikke omvendt.
Herr Olsen lo. ”Jeg står her og nyter utsikten. Og så ville jeg ha tak i deg, og her kommer du valsende forbi.”
Ravn hadde verken sett eller hørt noen som sto og nøt utsikten. Og han hadde hatt ganske god utsikt selv. Det gjorde det vanskelig å tro på det Herr Olsen sa.
“Jaså… Ja vel. Hvorfor ville du ha tak i meg da?” Spurte han, fortsatt med hjertet i halsen og stadig undrende over hvordan gamlingen hadde vært så rask.
“Jeg vil snakke med deg. Jeg tror nok du vet selv om hva,” sa den gamle mannen og gikk tilbake mot huset.

Vel inne slo Olsen på et lite lys i stuen, og satte seg for å vente på Ravn, som forundret kom tumlende etter. Han satte seg i akkurat den samme stolen han hadde sittet for noen timer siden.
Herr Olsen hadde sluttet å le. I det lille lyset skinte øynene hans alvorlig, og han lente seg mot Ravn med albuene på knærne.
“Ravn, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begynne. Det jeg skal fortelle deg er forstyrrende, for ikke å snakke om at det kommer til å forandre livet ditt. Er du klar for det?”
Ravn var ikke sikker på hva han mente. Herr Olsen leste uttrykket hans, og så med ett trist ut. Han ristet på hodet igjen.
“Hva er det jeg sier… Ingen er noensinne klar for dette. Jeg beklager så mye, Ravn. Men det er ikke noe annet jeg kan gjøre med det. Nå, hvor skal jeg begynne… Jeg kunne selvsagt ikke buse ut med dette da du hadde med deg vennen din. Men jeg ble lettet over at du fulgte instinktet ditt og oppsøkte meg. Jeg har ventet på deg.
Først må jeg spørre deg om noe. Tror du, Ravn?”
Forvirret kunne Ravn ikke annet enn å stirre på den gamle mannen.
“Tror? På hva da?”
“Det trenger ikke å være noe spesielt, selv om det hjelper selvsagt. Er du åpen for muligheten for at det finnes mer mellom himmel og jord enn det mennesket noen gang kommer til å fatte? Det er det viktigste.”
“Jeg… Jeg tror det. Jeg mener, ja. Jeg er ikke kristen eller noe, da.”
“Godt. Da har du et åpent sinn. Da kan vi begynne.”
Han tok en pause, og Ravn skjønte mindre og mindre. Så Herr Olsen visste noe, og han var på tur å fortelle det nå. Men han hadde ventet på ham? Hvorfor det?
“Du er en smart ung mann, Ravn, og du har antagelig undret deg over dette før. Du forstår nok hva jeg snakker om når jeg sier at gjerdet ikke er satt opp verken for å holde inne ville dyr eller som hjelpemiddel for militære øvelser. Det er rett og slett der som en sikkerhet, for å skille oss fra dem.”
Pause. Ravn lot det synke inn et øyeblikk. Dem, hvem? Alle slags tanker raste forbi i hodet hans, alt fra hemmelige fangeleirer, militærbaser og urbefolkning.
“Det er selvfølgelig ikke en særlig stor sikkerhet, ettersom jeg vet at mange av dem er kapabel til langt større oppgaver enn å klatre over et gjerde, selv om det leder flere tusen volt. Det er mer som en fysisk bønn fra myndighetene om å la menneskene være i fred.
Du skjønner, før i tiden, før det var et gjerde der, var det fritt innpass for folk i skogen. De brukte det som fritidsområde, ekspedisjoner, camping, naturlige ting man gjør i en skog. Men etter hvert som årene gikk ble man mer og mer oppmerksom på at det skjedde ting i skogen. Det skjedde ting med mennesker som gikk i skogen. Folk forsvant. Mange ble sinnsyke etter å ha gått seg bort. Andre kom tilbake i ureparerbar tilstand. Noe var i skogen, som ikke likte mennesker. Såpass skjønte autoritetene. Men dette måtte ikke bli kjent blant folk. Ryktene gikk selvsagt, alle skjønte jo til slutt at skogen ikke var et trygt sted. Skogen i seg selv er harmløs, men det er det den huser som er farlig.” Herr Olsen tok enda en pause, lot Ravn fordøye denne informasjonen.
“Mener du at… at det er noe i skogen som angriper mennesker?”
Herr Olsen nikket.

abc-entotre

2011-01-11T00:18:00.007+01:00

Så da tenkte jeg å skrive om noe normale mennesker vil synes er greit å lese om! Hurra, hurra, nå blir det bra. Ja. Nei?

Vi gjør et forsøk!

Som Karoline sa: "Vi e glad i dåkker også!" selv om det bare var jeg som sto der... Ja.

Jeg har vært på kino og sett The Tourist, og jeg vil gjerne skrive om det så jeg kanskje kan spare andre for den smerten.

Det var kjedelig. Forutsigbart. Tynn historie, tynn gjennomførelse. Dødt og flatt skuespill. Den som bærer filmen er Depp, men det virker litt som om han kjeder seg. Det kan være tilfelle, siden dette er jobben hans. Vi har vel alle kjedet oss på jobben en gang eller to. Lojaliteten min ligger nok hos Depp fordi POTC er en av yndlingsfilmene mine. Det betyr ikke nødvendigvis at han gjorde en strålende/god rolle. Alle kan ikke være på topp hele tiden.

Jolie, derimot... Dama er seriøst pen. Hun er nydelig, det skal hun ha. Og hun ser ut til å stråle i glansen av seg selv, men det er også alt hun gjør. Hun har aldri, ikke i noen film jeg har sett, hatt et annet uttrykk en et dønn seriøst et med trutmunn. Hun er, etter min mening, en meget dårlig skuespiller.

Hun er langsom, røper ikke annet enn sminke og svære lepper, og stoler helt og fullt på utseende sitt, noe som etter hvert blir utrolig kjedelig. Hvorfor skal vi alltid se henne i close-up? Det er gammelt, og jeg er lei av det perfekte trynet hennes.

I alle filmer hun (google translate oversatte "starring" til "stjernegalleri"... weird, GT, weird) er med i, løper hun rundt med selvsikkerhet og hevet hake. Det kan være en god ting, men det får henne til å se selvgod og arrogant ut. Det er som om hun sier: Jeg er god til det jeg gjør, jeg kan dette veldig bra. Noe som strider imot alt jeg føler for henne.

Men jeg skjønner det på en måte. Jeg er også ganske god til det jeg gjør, fordi det er latterlig enkelt å gjøre det.

Oh, punchline.

Jeg er fortsatt imot feil bruk av særskriving og orddeling. Jeg gir et lynkurs, i tilfelle noen trenger det.

Korrekt bruk av mellomrom:

Det er ikke mellomrom mellom enden på en setning og et punktum. Dermed er det heller ikke mellomrom mellom enden på en setning og et utropstegn/spørsmålstegn/kolon/semikolon.

Dette ser jeg på hver eneste dag, at noen skriver mellomrom der det ikke har et dritt å gjøre, og det gjør meg trist og en anelse provosert.

Særskriving:

Vær vennlig å ikke del ord som ikke skal deles. Er du usikker, la ordet være sammenhengende. Det er som oftest rett.

Hvis ikke blir det så altfor feil. Eksempel: "Bruk bar" er et forferdelig feilgrep, og det gir forstyrrelser i teksten. Store forstyrrelser. Brukbar derimot, er korrekt, og gir god flyt.

Er du enda usikker, ring meg, gi meg ordet du lurer på så skal jeg fortelle om det skal deles eller ikke.

Orddeling:

Dette er latterlig enkelt, det eneste du gjør er å dele et ord med bindestrek når det ikke er plass på linjen lenger. Dette gjør de aller fleste retteprogram på PC'en. Husk at det ikke er mellomrom mellom bindestreken og første delen av ordet.

Jeg burde bli norsklærer, skjønte hun plutselig skrekkslagen.

Men livet er ikke bare burde-burde.

Heldigvis.

have you ever

2011-01-07T23:18:00.003+01:00

Jeg trenger ord. Hvor finner man dem?

Store ord. Andre ord. Ord man ikke vet man trenger før man trenger dem.

Jeg trenger ord som forteller. Og jeg trenger tid til å fortelle dem.

So here I stand and then again I sink

I'm hoping we can make some wishes out of airplanes

Can we pretend that airplanes in the nightsky are like shooting stars?

I could really use a wish right now.

yeah, about that

2011-01-05T23:50:00.005+01:00

"For deres mor hadde sagt at:

Så enkelt er det!"

Nei, nei, neineinei, det er helt feil! Deres mor sa ikke det! Deres mor sa at svømming er sunt. Det er så feil. Jeg blir riktig forstyrret hver gang jeg ser den reklamen.

Men den der Gordon Ramsey eller hva faen han heter, der sangen goes like "chewy, chewy, chewy, chewy", den er morsom. Jeg ler nesten hver gang.

I går var en skikkelig bra dag. Jeg var på recovery. Og jeg var recovering.

I dag var en eneste major relapse.

Jeg er lei av å være emo.

Og det gjør meg hysterisk, vent. Det var ikke ordet jeg lette etter.

Jeg skal google det.

Seriøst, jeg har sagt dette før, og sier det igjen; Google translate er min beste venn!

Seriøst.

Det var kanskje det ordet jeg lette etter likevel. Jeg skjønte nettopp at man ikke kan google et ord man ikke husker. Sadface.

Men jeg er ikke redd, og frykten er ikke relatert til en del av kroppen min... wtf, wikipedia. Dette var nytt.

Det eneste jeg vil er å ligge hjemme og skrive. Jeg tror det er hobbyen min.

Noe som skremmer meg litt faktisk, er at jeg for andre gang i mitt liv har ønsket å legge meg ned og sove og våkne om ti år. For da er alt dette over, og jeg kan ta det helt lugnt. Men hvafaeeeeen, jeg vil ikke være ti år eldre. Jeg har en helt superubegrunnet frykt for å blir eldre.

Og jeg kan ikke engang beskrive med ord hvor JÆ...IG ekkelt det er når folk jeg ikke kjenner setter seg ved siden av meg på bussen!

Folk jeg kjenner er bare kult, det gjør bussturen mye koseligere, men vilt fremmede folk, som skal sitte helt klint inntil meg i gud vet hvor mange minutter, jeg hater det. Jeg absolutt hater det.

Det skjedde i dag, og det ødela hele dagen min. Det var helt forferdelig. Jeg følte meg så ekkel og skitten og ubekvem der jeg satt at jeg holdt på å dytte fyren av setet og løpe til andre enden av bussen.

Det er så ubehagelig! Jeg blir sint av det, fremmede mennesker skal ikke sitte så nær meg! De har for lengst brutt alle intimgrenser jeg måtte ha, og de har ødelagt dagen min. Big time.

Og dette sinnet og kvalmen og ubehaget sitter i meg etterpå, jeg blir ikke kvitt det. Det er det verste!

Det er btw ingenting bra på TV klokken halv ett på en torsdagsnatt, hvis noen skulle lure.

Dagens gladnyhet: Jeg koker egg.

Dagens ugladnyhet: Jeg vet ikke hvor lenge de har kokt, så jeg er usikker på når de er ferdig. Og alt annet.

Sikkert ferdige nå.

Jeg har bestemt meg for å slutte å føle ting.

For da kan jeg si:

"You must mistake me for somebody who cares."

Og til Tiff-damens forslag om å gå og se en Tiff-film på lørdag:

"You must mistake me for sombody who has their weekends off."

Yeah. For så kul er jeg.

oh, and btw

2011-01-01T22:44:00.004+01:00

Jeg er så lat at jeg tok meg selv i å ønske at det var en universalnøkkel til bilen og leiligheten min og alt, så jeg slapp å finne frem riktig nøkkel hele tiden...

funfact of the day

2010-12-30T13:27:00.004+01:00

Jeg har relasjonsproblemer.

Big time.

fix me?

2010-12-27T16:28:00.004+01:00

And the tears come streaming down your face

when you lose something you can't replace

Lights will guide you home

and ignite your bones

and I will try

another day's morning in life's busy race

2010-12-12T17:22:00.005+01:00

Fakta fra verden:
Alle amerikanere har beleilig/ubeleilig nok pistoler i skrivebordskuffene sine.

Idag lukeparkerte jeg, hurra. Og det gikk bra, hurra. Bare for å BRAG.

I det siste halvåret har jeg hatt eksepsjonelt dårlig tid. Mer enn vanlig. Jeg er for sent ute til alt, og om det er noe jeg skal være med på i fremtiden, så kan du banne på at jeg kommer for sent til det.
Jeg tror dette skyldes at jeg ble født tre dager for sent. Jeg har altså hele livet hatt tre dager å ta igjen, og det har jeg aldri klart, for det er ikke mulig.

Jeg liker lister, så jeg skal lage en liste over ting jeg ikke har tid til å gjøre.

Anniken har ikke tid til:
¤ å handle inn livsviktige ting, som middag (og andre mindre livsviktige ting, men det er også fordi jeg glemmer det av hele tiden)
¤ å fylle bensin (det glemmer jeg også av og til, men ofte har jeg ikke tid til det)
¤ se filmer
¤ lage middag
¤ besøke venner
¤ handle julegaver
¤ lese bøker (jeg må gjøre det på natta når jeg egentlig skal sove)
¤ spille playstation (noe som er fint, fordi jeg har ingen playstation)
- men om jeg hadde en skulle jeg nok få tid til å spille på den altså!
- for etter jul har jeg jo elliminert punktene pakke/lage/ + handle julegaver
¤ pakke/lage julegaver!
¤ drikke/spise ordentlig
¤ underholde Muriel
¤ kjøpe et rør på dyrebutikken slik at han kan underholde seg selv
¤ ringe dyrelegen og få bestilt ham time slik at han kan være sammen med Lua uten at de lager barn
¤ støvsuge og rydde den nye leiligheten min (ja, har fått nytt krypinn btw)
¤ kjøpe klær til meg selv (noe som forsåvidt er greit, for da sparer jeg de pengene)
¤ hente vaskemaskinen min
¤ kjøre ut til mamma for å vaske klær (siden jeg ikke har vaskemaskin)
- noe som igjen betyr at jeg begynner å slippe opp for klær
- så da er det kanskje ikke like greit lengre at jeg har masse penger, men ingen klær

Jeg har en million ting jeg må gjøre før jul, som alle andre selvsagt, men mine millioner av ting er egentlig ikke millioner av ting, mer som.. fire.. kanskje flere, og de er ikke særlig energikrevende, og de fleste av dem tar ikke langt tid. En av dem kommer til å være smertefull, men ikke for meg, heller for Muriel, som skal under kniven.
Jeg må ringe dyrelegen, kjøpe det røret, lage ferdig en julegave og få kjøpt en annen. Det er de fire tingene.
Nå er jeg litt skamfull, for det er ikke så mange ting, jeg skjønner ikke hva jeg klager over.

Men flere ting jeg ikke får tid til er å bli med på bursdagfesten til Karoline fordi jeg skal til Lyngen for å levere julegaver og besøke familien på farssiden en gang før jul. Og det er sadface, men jeg og Karoline får sikkert litt kvalitetstid før eller etter det, det må jeg få til.
For det er viktig!

Og nå er det en uke og fem dager til jul!
Og jeg liker ikke å handle lengre fordi jeg vet hvordan mennesker som jobber i butikker hater kundene sine nå som det er jul og kunder ser ut til å formere seg som bakterier, og dermed er overalt.
Derfor synes jeg ikke det er noe hyggelig å gå i butikker eller handle fordi jeg vet hva 90% av butikkens arbeidere tenker.
Og det er ikke koselige tanker. Tvert imot.

Men nok om det.
Kan folk lære seg folkeskikk?
Jeg var visst ikke ferdig med det.
Det heter, og dette er andre gang jeg sier det: "KAN Æ FÅ", ikke "Æ SKAL HA".
Noen begynner hilsenen sin med "Æ FÅ *insert det de angivelig skal få", noen begynner hilsningen sin med navnet på det de skal på, noen begynner hilsningen sin med "GJE MÆ", mens andre igjen sier hvor mye de skal ha, men ikke hva til. Og ikke mange sier hei frivillig, det er det kun et fåtall som klarer.

Jeg ønsker meg at nordlendinger lærer seg folkeskikk i julegave.

untitled II

2010-11-22T01:10:00.001+01:00

Why is it so hard to find simplicity?

even I

2010-11-21T01:44:00.003+01:00

For første gang i mitt liv, har jeg følt apati.

Det er ikke noe jeg unner noen.

Uansett hvor mye jeg hater mennesker.

Eller, jo, litt.

en lite overraskende tanke på slutten av dagen

2010-11-21T01:28:00.004+01:00

Noen bruker flere hundre tusen/millioner-jeg vet ikke kroner på å lage et program som skal gå på TV, med mennesker i, som danser.

Disse noen bruker masse energi, en jævlig svær haug med penger, glitter, horestas og fjottvett til å lage et "underholdningsprogram" på TV, der mennesker beveger seg, mens andre mennesker skal sitte i ro og se på. De danser. Gamle, ekle, f-kjendiser svinser og svanser som rene idioter på et gørrkjedelig dansegulv, mens Bjørn som er 51 år, ikke har et hjem og må bo på gata.

Dette programmet sitter folk og ser på. Dette programmet anerkjenner folket, i stedet for å mene at kanskje finnes det viktigere ting man kunne ha utrettet?

Det var to nyheter på en nettavis som viste meg denne kontrasten. "Et-eller-annet-skal-vi-danse-idioti" var den ene nyheten, den andre "Bjørn (51) sover ute for fjerde vinter på rad".

YOU SHOULD BE ASHAMED OF YOURSELF.

Mennesker er onde.

ohoh, it's magic

2010-11-14T16:46:00.005+01:00

Idag kjørte jeg til jobb, som vanlig. Ut av innkjørselen til et hus in the middle of nowhere kommer en liten spisshund løpende ut i veien. Det så ut som en japansk spiss, og de er dyre kan jeg fortelle dere. Jeg kjørte ikke på den, heldigvis, men en fem-ti meter lenger bort passerte jeg en trailer. Og i speilet mitt bevitnet jeg at denne hunden svirret rundt på veien i sin egen verden. Og jeg kunne ikke akkurat advare traileren. Både traileren og hunden forsvant rundt en sving.
Det var dramatisk.

Men jeg tror/håper det gikk bra.

For noen uker siden (dagen etter den store stormen) gikk jeg og ordnet strømgjerdet til hestene som hadde blåst ned, da det slo meg at jeg hadde lyst å begynne å synge igjen. Jeg tenkte på sanggruppa til min mor, og lurte på om de ikke kunne tenke seg å ha meg med?
Så gikk jeg der og funderte på dette en liten stund.
Samme kveld spurte mamma om jeg ville være med. Uten at jeg hadde nevnt noe for henne.

Da jeg kjørte til pappan min nå fredag, satt jeg i mine egne tanker, helt til jeg plutselig utbrøt til min bror: Jeg ønsker meg cd-spiller i bilen min.
Da jeg våknet dagen etterpå, hadde pappan min satt inn cd-spiller til meg. Uten at han visste at jeg ønsket meg det. Snille papsen!

Jeg begynner å synes det er litt merkelig, men for all del fint, at jeg får alt jeg ønsker meg.

Men be careful what you wish for.
You just might get it.

I don't give a

2010-11-03T00:57:00.002+01:00

Det plager meg litt, men ikke betydelig mye, at jeg bare kan høre på radioen i bilen min fordi nesten alle kassettene ikke fungerer. Dermed må jeg høre på søppelmusikk, og dermed har jeg lettere for å like den slags musikk. Uheldigvis står jeg allerede med en halv fot i søppelmusikk-verdenen.

Men bare det at jeg faktisk har kassettspiller er jo epic da. Ikke mange som har det. Ikke mange som har bil og lappen heller da! Eller, jo, men jeg har det, og jeg har nesten ingenting annet på stell, så det er faktisk ganske utrolig.

Jeg tenker at jeg vil gi ut en singel snart. Så kan jeg bli virkelig dirty rich og leve lykkelig alle mine dager. Men jeg må lage en søppelsang, med AIDS. AKA søppelsingel. Med søppelrytme og søppelrefreng som alle tolvåringer vil elske meg for i en måneds tid eller to, og så kommer noen med en annen søppelsang og jeg er old news.

Men jeg vet ikke om jeg vil/kan stå for en sånn sang. Jeg liker heller tanken på å lage en sang som får folk til å åpne øynene og stoppe opp et øyeblikk og tenke seg litt om. En fin sang som får alle som hører den til å si "naww".

I wanna be a billionaire.

So fucking bad.

Og jeg vil synge. Så da ser vi at løsningen her er easy peacy.

Det er neste mål. Etter å gå ned 35 kilo. Heh. Jeg tenker vi sier 7 til å begynne med.

Nå som jeg har lappen føler jeg at livet mitt er komplett. Who says you can't buy happiness?

Så da er vektreduksjon og singelutgivning de neste to målene mine.

Og så må jeg ikke glemme av boken min, og Muriel.

Jeg må vri hjernen min til det ytterste for å finne måter å aktivere ham på. Noen som har forslag? Som har hatt marsvin, eller har bekjente som har det, og som har forslag til aktiviteter marsvin synes er morsomme? Trenger svar asap!

Undertegnede er mye borte, og han blir mye alene. Dermed trenger han et syssel, så han ikke får fritids (les: kjeder seg i hjel).

Snart skal jeg skrive mer på boken min.

Og det kan hende jeg har et par regninger å betale. Har glemt sånne ting av i det siste. Men ingen er død av den grunn, så ingen grunn til panikk. Jeg har lært meg å ta livet med ro. Tar jeg det mer med ro nå blir ting litt VEL stillestående, tror jeg.

Bom still, faktisk.

Men det tar jeg også med ro.

Så. Det var en liten, men kanskje diffus oppdatering.

Nå må jeg gå og slippe ut hunden ser det ut til. eller kanskje hun bare ville ha kos.

Jæja. Lights out.

power shutdown

2010-10-23T13:09:00.001+02:00

System failure.

Imaginary | Real

2010-10-04T23:42:00.007+02:00

Bussen kjørte forbi et jorde der det sto noen gravemaskiner ved en fjøs. Vet dere hva jeg så?

Dinosaurer.

I horisonten hadde en sky bygd seg opp. Vet dere hva jeg så?

Vulkanrøyk.

Noen sauer sto og beitet i en grøft. Vet dere hva jeg så?

Drager.

En tindrende klar kveld var det en spektakulær stjernehimmel ute. Kvelden før hadde månen vært rød. Jeg var stum av beundring.

See, jeg liker disse tingene. Og fantasien min kjenner ikke grenser. Men sammen med andre mennesker er jeg lukket. Sammen med andre mennesker blir sinnet mitt begrenset. Jeg er ikke tilstede. Jeg gjør det som forventes av meg, men jeg vil nok aldri put my heart and soul into it.

Ikke i den virkelige verden.

Noen ganger får jeg en følelse som er umenneskelig ubehagelig. Den er fæl. Den er så ekkel at jeg ikke vil prøve å beskrive den engang. Jeg har egentlig aldri skjønt hva det er, eller hvorfor den plutselig angriper, for det skjer veldig plutselig. Det er ikke noe spesielt jeg gjør for å fremkalle den. Ingen mennesker kan få meg til å føle det, og jeg har aldri hørt at noen har følt noe lignende. Da jeg var liten, (for dette er en følelse jeg har hatt gjennom hele livet) etter å ha nøye tenkt gjennom hva det kunne være, kategoriserte jeg den som hjemlengsel.

Det er fortsatt, den dag i dag, det nærmeste jeg klarer å komme en beskrivelse.

EDIT: Jeg tror jeg har klart å forstå følelsen. Den betyr at alt har en ende. I noen tilfeller betyr den nesten det samme som hjemlengsel, så barneanniken var ikke helt off da hun prøvde å forstå den. Den har flere sider, og ingen av dem er hyggelig.